Panser
Som navnet antyder er stridsvogner mye av beholdningen i Codename Panzers, noe som er et fellestrekk med de fleste sjangerfrender. En fare med dette er stagnasjon og begrenset spillbarhet, men igjen har utviklerne gjort en fenomenal jobb. De bryter opp med enkelte brett der individets historie sitter som et skudd, og spenningen er til å ta og føle på. Blant annet blir du på et av de tidlige brettene satt i rollen til en italiensk etterretningsoffiser som slippes over fiendtlig territorium på Balkan. Hans oppgave blir å overbevise motstandsbevegelsen om at Italia ikke lengre er deres fiender men allierte, genialt enkelt og meget spenningsfylt.
Dine soldater har ikke bare muligheten til å ta over kjøretøy, bygninger og utnytte terrenget, de samler inn erfaringspoeng også, for deretter å gå gradvis opp i nivå. Hver enhet kan stige til nivå åtte, og vil stadig få bonuser både offensivt og defensivt etter hvert som nivåhevninger blir et faktum. En genistrek av utviklerne, spesielt siden de gjør det så markert og samtidig integrert. Du vil bli mer knyttet til dine enheter, og dermed bryr du deg mer om måten du vinner på. Her kaster du ikke infanteriet hodeløst mot fienden, du går frem med kløkt og klokskap for å vinne uten selvslakt. Har du mange soldater til overs etter kampen, vil disse stå bedre rustet til å beseire neste bølge av slemminger.
Pauseknappen er faktisk essensiell i Codename Panzers Phase Two, og denne må brukes flittig om du har lyst til å vinne noe som helst. Kampene er ofte kaotiske og ikke minst blodige. Det å seire krever at du tenker fremover og ikke bare fokuserer det som skjer i nuet. Du kan gi ordre mens du er i pausemodusen, og på den måten oppnå en taktisk fordel over dine avskyelige fiender. Et problem med dette er at spillet kan føles litt oppstykket til tider, men det er et nødvendig onde for å kunne være en suksessfull hærfører.
Fantastisk landskap
Visuelt sett er Codename Panzers Phase Two imponerende, nærmere realistisk krigføring fra et fugleperspektiv er det vanskelig å komme. De ulike slagmarkene er svært detaljrike og innehar en fantastisk variasjon. Skyggebruken er sjeldent god og sammen med dynamiske miljøforandringer bidrar den til å skape slagmarker som nærmest fremstår organisk levende. Du føler virkelig tilstedeværelse og blir nesten trist når dine stridsvogner ødelegger det hele med sine belter og granater. De grafiske enhetsdetaljene er kanskje ikke alltid helt historisk korrekte, men dette er kun en bagatell når man ser på den totale atmosfæren som skapes av det visuelle. Filmsekvensene bruker samme grafikken som i selve spillet, noe som gjør at du knytter deg ytterligere til de ulike personene som følges igjennom tittelen.
Lyden følger i samme spor som det visuelle, og med volumet passe høyt opp vil ørevoksen eksplodere ut av ørene dine på et blunk. Effektene, musikken, og stemmene, alt føles bare helt riktig. Det er klart at noen av stemmene blir en smule repeterende, men slik har det alltid vært i denne sjangeren. Krigens lydbilde er fanget nesten perfekt, og vil sammen med bildet klistre deg til skjermen som en splattet flue mot frontruta til en vilkårlig bil.
Flerspillerdelen er god, men makter allikevel ikke å engasjere like mye som den episke enspillerdelen. Pluss for taktiske finurligheter som fungerer godt over nett (bruken av lys og lyd), minus for at spillet ved enkelte anledninger blir litt i overkant krevende å kjøre i flerspillermodusen. Heldigvis er hovedinntrykket positivt, og har du en annen generalspire i venneflokken bør det ikke være noen tvil om deres neste felleskjøp.
Konklusjon
Hva skal man med kald utepils og lettkledde fruer i sommervarmen når man kan ta kontroll over svette soldater i Nord-Afrikas ørken? Codename Panzers Phase Two er kanskje ikke et typisk sommerspill, hva nå enn det er, men tro meg når jeg sier at det er verdt hver krone uansett når på året du velger å spille det. Inflasjonen i denne sjangeren gjør at det er ekstra gledelig når høydepunkter av denne typen dukker opp. Variasjon, underholdningsverdi og diverse spillutfordringer gjør dette til noe som er tett opptil en klassiker. Nei vi snakker ikke om en sjangerrevolusjon, men at det er en evolusjon er det liten tvil om.
