Erfaring
Dine soldater har ikke bare muligheten til å ta over kjøretøy, bygninger og utnytte terrenget, de samler inn erfaringspoeng også, for deretter å gå gradvis opp i nivå. Hver enhet kan stige til nivå åtte, og vil stadig få bonuser både offensivt og defensivt etter hvert som nivåhevninger blir et faktum. En genistrek av utviklerne, spesielt siden de gjør det så markert og samtidig integrert. Du vil bli mer knyttet til dine enheter, og dermed bryr du deg mer om måten du vinner på. Her kaster du ikke infanteriet hodeløst mot fienden, du går frem med kløkt og klokskap for å vinne uten selvslakt. Har du mange soldater til overs etter kampen, vil disse stå bedre rustet til å beseire neste bølge av slemminger.
Fokus på historisk korrekthet er absolutt til stede, men ikke så overveldende som i andre titler. Isteden blir det lagt vekt på den mer personlige opplevelsen av krigen, og ikke minst heltene som formet den. Akkurat som i det første spillet i serien følger vi disse heltene samtidig som kampene raser på slagmarken. Helter tilfører bonuser i kamp, og det er alltid en fordel å ha med personer som historien bygger seg opp rundt. Dessuten er det jo litt nervepirrende å måtte holde disse heltene i live mens striden pågår som verst.
Dag og natt
La meg si det med en gang, nærmere realistisk krigføring fra et fugleperspektiv enn i Codename: Panzers Phase Two er det vanskelig å komme. Miljøene er helt fantastiske, både i den knusktørre ørkenen, i den frodige fjellheimen på Balkan og rundt vakre italienske landsbystrøk. Du føler virkelig tilstedeværelse og blir nesten trist når dine stridsvogner ødelegger det hele med sine belter og granater. De visuelle detaljene på enhetene kunne som sagt vært bedre, men tar lite vekk fra den glimrende krigsatmosfæren.
Videre er skillet mellom dag og natt, i tillegg til aktiv bruk av skygger, svært positiv for den taktiske delen av spillet. Skal du for eksempel velge å skru på kjøretøys frontlys om natten, eller vil du dra fordel av å snike deg opp langs en skyggefull fjellvegg? Det grafiske er ikke bare pent, det er nyttig og realismeskapende også. Innimellom brett fortelles historien ved hjelp av en rekke filmer som bruker de samme visuelle effekter som selve spillet er tuftet på. Fantastisk er det ikke, men det hele knytter spillet og historien sammen på en unik måte. Du får både et sømløst og et pent spill i samme pakken, og det er ikke alle i dagens marked som kan slå i bordet med.
Evolusjon
Lyden følger i samme spor som det visuelle, og med volumet passe høyt opp vil ørevoksen eksplodere ut av ørene dine på et blunk. Effektene, musikken, og stemmene, alt føles bare helt riktig. Det er klart at noen av stemmene blir en smule repeterende, men slik har det alltid vært i denne sjangeren. Krigens lydbilde er fanget nesten perfekt, og vil sammen med bildet klistre deg til skjermen som en feilspyttet tyggis. En fin liten vri er at dine enheter kan ”høre” fienden selv om de ikke kan ses, så følg godt med på krigståka.
Flerspillerspillerdelen er dessverre ikke helt klar for testing ennå, det er jo tross alt over en måned til spillet slippes. Tar man utgangspunkt i det som blir formidlet når man spiller alene er det ingen tvil om at også sosial spilling kan bli en slager i Codename: Panzers Phase Two. Tenk på mulighetene rundt aspekter som bruken av frontlys, lydidentifisering og stadige angrep fra luften, makeløst!
Jeg kan nesten ikke vente på at sommeren skal komme. Grunnen til dette er ikke været, softis eller lettkledde damer. I juni slippes nemlig Codename: Panzers Phase Two på PC her til lands, og krig har aldri vært morsommere. Hver minste detalj er med på å danne et puslespill som virkelig vil forbløffe venner av sjangeren der ute, veteraner som nye. Variasjonen er i høysetet og gjør at spillet aldri blir kjedelig, dessuten får vi se en andre og litt ukjente sider av verdenshistoriens mest omfattende konflikt. Vi snakker kanskje ikke om en revolusjon for oss spillfrelste, med at det er en evolusjon som alle vil sette pris på er det liten tvil om.
