Har du noen gang spilt ferdig et spill og ønsket at opplevelsen aldri tok slutt? At det du nettopp hadde gjennomført kunne vare evig? Det er nemlig en slik tanke som ligger bak Pwnee Studios' Cloudberry Kingdom, et plattformspill som potensielt aldri vil gå tom for nye nivåer. Uansett hvor god du blir vil det alltid ligge en ny utfordring på lur.
Bak herligheten ligger en selvutviklet algoritme som tilpasser seg ditt ferdighetsnivå, hovedpersonens egenskaper og diverse andre parametere. Disse kan for eksempel være endringer i vanskelighetsgraden, gravitasjonen eller nivåfysikken. Dette gjør at du potensielt aldri får se nøyaktig samme nivå to ganger. Til tross for dette preges opplevelsen av for mange gjentagelser, mye frustrasjon og litt kjedsomhet.
Gammelt og nytt i samme innpakning
Inspirasjonen hentet fra plattformerklassikere som Super Mario Bros. 3 og Mega Man er til å ta og føle på. Samtidig bærer Cloudberry Kingdom på idéer fra de mer moderne sjangeryndlingene Super Meat Boy og VVVVVV. Fokuset ligger på å levere nivåer som er utfordrende, men likevel overkommelige med en del prøving og feiling.
Å bevege seg gjennom spillets hindringsfylte nivåer går lekende lett, da du ikke gjør stort mer enn å løpe og hoppe. Hvert nivå har sin egen flyt og rytme, og med én gang man finner denne går fremgangen som regel greit. Likevel må du nok belage deg på å dø ganske ofte før dette skjer. Hver gang du dør starter du opp igjen på begynnelsen av nivået, eller ved et mellomlagringspunkt, for å holde følelsen av progresjon og spillflyt i gang.
Fordi hvert nivå har en spesifikk flyt stiger frustrasjonsnivået betraktelig når denne ikke er åpenbar. Hoppene dine må være ypperst presise for at du skal kunne komme deg videre, for om de ikke er det venter en kjapp tur tilbake til start. Å dø gjentatte ganger på samme sted blir fort til et VM i tålmodighet og gav meg mindre og mindre lyst til å spille mer. Dette hadde forsåvidt vært greit om man kunne hoppe over de vanskelige nivåene, men det kan man altså ikke.
Jeg er fullstendig for at spill skal kunne gi deg en skikkelig utfordring, men å forsøke å pløye gjennom Cloudberry Kingdom blir til tider som å slå hodet mot en murvegg: det eneste du til slutt sitter igjen med er en massiv hodepine og ingen fremgang.
Mye å velge mellom
I likhet med spillmekanikken henter også handlingen inspirasjon fra plattformklassikere. Nok en gang handler det om at en aldrende helt med imponerende ansiktshår som må redde en prinsesse fra en ond konge. For å gjøre dette må han løpe og hoppe seg i vei gjennom en rekke fargerike nivåer basert på diverse tema som is, ild, skog, hule og tempel.
De ulike temaene er ikke annet enn visuell pynt i nivåene, for hindringene du møter på er alltid de samme. Bob må forsere dødelige avgrunner, dødelige nagler, dødelige sagblader og dødelige fluer i tillegg til en hel drøss andre dødens redskaper. Det skal ikke mer enn omtrent ti nivåer før du sitter igjen med følelsen av at Cloudberry Kingdom har vist deg alt det har å by på. Dette gjelder spesielt for historiemodusen, som tilbyr deg over hundre nivåer du må forsere. Det tok ikke lang tid før følelsen av repetisjon satt som en stor elefant ved siden av meg i sofaen.
Sjangerdefinisjonen strekkes til tider litt langt når spillet introduserer ulike ferdigheter og evner til Bobs figur. I tillegg til standarden dobbelthopp kan Bob også utstyres med jetpack, bindes fast til et hjul, stappes i en eske, og bli stor eller liten. Det fører til at du tilnærmer deg spillet på en annerledes måte og klarer dermed å skape litt variasjon. Dessverre er ikke alle like spennende å spille, og når du ikke kan hoppe over nivåer der du må bruke en evne du ikke liker mister du fort lysten til å gå videre. Selv slet jeg endeløst med brettene der Bob sitter på en hoppestokk, og stadig spratt opp og ned.
Rosinen i pølsa
De prosedyregenererte brettene finner du i spillets arkademodus og i «free play»-modus. Arkademodusen består av fire forskjellige spilltyper man kan bryne seg på. I «escalation» øker vanskelighetsgraden for hvert brett du fullfører, og du kan potensielt aldri bli ferdig. «Time crisis» er tidsbasert, og du samler diamanter for å få mer tid på klokka.
I «hero rush» bryner du deg på Bobs ulike ferdigheter og evner i tilfeldig rekkefølge samtidig som klokken stadig teller ned mot null. «Hybrid rush» er kun for de med nerver av stål og en noe masochistisk tilnærming. Her kombineres de ulike ferdighetene på nye og spesielle måter. For eksempel kan Bob bindes fast til et hjul samtidig som han kan dobbelthoppe. Alternativt kan han være kjempestor, men stappet i en eske slik at han kun kan hoppe og ikke løpe.
Arkademodusen er definitivt det som gir Cloudberry Kingdom mest kjøtt på beinet rent innholdsmessig. Brettene du skal forsere er såpass korte at du kan gjennomføre mange av dem på veldig kort tid, og før du vet ordet av det har du låst opp en rekke nye utfordringer du kan bryne deg på. Der historiemodusen sliter med for mye repetisjon og lite variasjon har arkademodusen variasjon og nyskapning i fleng. Dessverre blir også her høy vanskelighetsgrad og krav om milimeterpresisjon bli et problem, spesielt når man forsøker å låse opp noe nytt.
Skap dine egne utfordringer
I tillegg til arkademodusen kommer også spillet med en egen frispillmodus. Her kan du stille inn ulike parametre som skaper et tilfeldig nivå du kan spille gjennom. Mengden detaljstyring er høy, for i tillegg til brettets lengde og vanskelighetsgrad, kan du også bestemme hvilke og hvor mange hindringer brettet skal bestå av.
Det er heller ikke alt. Du kan også bestemme hvilke ferdigheter Bob tar med seg, og hvordan disse skal utarte seg når du spiller. Fart, friksjon, størrelse, gravitasjon og fallhastighet kan modifiseres og finjusteres til krampa tar deg. Nivåene du skaper kan du lagre i spillet og utfordre vennene dine med. Alt i Cloudberry Kingdom støtter samarbeid lokalt med opp til tre venner, og kan by på en real test av nære forhold.
Konklusjon
Har du klødd etter et krevende plattformspill i det siste kan Cloudberry Kingdom være salven du har ventet på. Med potensielt uendelig mange nivåer å pløye gjennom vil du stadig kunne komme tilbake for nye prøvelser og utfordringer. Det egner seg nok best til å spilles gjennom i små mengder, da følelsen av repetisjon ofte kan bli et problem.
Likevel var opplevelsen underholdende nok til at jeg stadig ønsket å vende tilbake til Bobs merkelige verden, der alt tilsynelatende består av ting som vil ta livet av deg. Selve handlingen i seg selv var ikke spesielt givende, men arkademodusen bød på mye moro, til tross for en litt usympatisk vanskelighetskurve. Spillet blir nok ingen plattformklassiker i den nærmeste fremtid, men det er likefullt et vel gjennomført spill som burde oppleves av de aller fleste.
Les også: Anmeldelse av Storm
