Lederkurs
Som leder skal du kunne ta vare på dine kolleger, la aldri en soldat ligge og blø i hjel. Du har et begrenset antall førstehjelpspakker, så bruk disse med omhu. Påfyll finnes rundt på de ulike brettene, men kan være vanskelig å legge merke til. Får noen av dine soldater en støyt må du passe på å gi han hjelp, eventuelt redde han fra å dø om skadene er alvorlig nok. På den måten slipper du å miste folk for godt, men de blir liggende til oppdraget er over.
Spillets vanskelighetsgrader fremstår for meg som svært ubalanserte. På det letteste blir du ferdig med enspillerdelen i løpet av én kveld med hard spilling. Skrur du den opp på topp blir det en langsom og nøysom affære. Fiendene blir så gode til å skyte at det nesten er latterlig, i tillegg er ett enkelt skudd nok til å sende deg til soldathimmelen. Det gir det inntrykket at du treffes i hodet eller hjertet hver gang, noe som er litt drøyt selv på en realistisk målestokk. Spillets historie kunne også vært sterkere, man føler ikke stor sympati for eller tilhørighet med soldatene man styrer.
Sosialt engasjerende
Visuelt er First to Fight slettes ikke verst, spesielt detaljnivået på dine soldater og de ulike miljøene trekker opp. Animasjonene er derimot dårlige, og det ser ut som at samtlige av dine allierte har noe stort godt plantet oppi stumpen. Dessuten har spillet en lei tendens til å hakke når kampene blir intense, noe som skjer relativt ofte. Videre kastes det skygger på kryss og på tvers, gjerne igjennom vegger og andre hindringer. Igjen lider det taktiske, siden du lett kan plukke ned fiender du egentlig ikke skulle vite var rett rundt hjørnet.
Lyden er egentlig ikke veldig fremtredende, men noe er det likevel å sette fingeren på. Våpeneffektene skuffer mest, og virker nesten nedtonet med vilje. Dette er synd, for de fleste våpenmodellene er virkelig flotte å se på. Eksplosjoner er heldigvis noe bedre gjengitt, og ved flyangrep blir det virkelig liv i leiren. Stemmegivningen er akseptabel, selv om repetering kan bli et problem. Musikken er med på å annonsere farer, og tilfører dermed nerve i pirrende situasjoner. Utover det blir ikke lydsporet noe du henger deg opp i, kanskje med unntak av dens noe patriotiske karakter.
I denne typen spill er flerspillerdelen viktig, og her overrasker First to Fight positivt. Samarbeidsmodusen setter deg og tre kamerater opp mot enten en datastyrt fiende, eller et annet lag bestående av gamere. Du slipper mye av irritasjonen ved den kunstige intelligensen når den ikke er involvert, dessuten er uforutsigbarheten i kampene en fryd. Til tider er spillet svært vellykket på dette feltet, og det kan fort bli en vinner på LAN.
Konklusjon
Close Combat: First to Fight makter aldri å engasjere i lange perioder. Du fremstår raskt som en allmektig Rambo med tre karer på slep. Den kunstige intelligensen hindrer spillet i å bli den taktiske nytelse det kunne ha blitt. Videre kan du risikere å gå lei av de ulike scenarioene og våpenkåte arabere, til tross for at enspillerdelen er kort. Valgmulighetene er begrenset, men enkelte av valgene (flyangrep) er til gjengjeld geniale. Hakking ødelegger mye, og i verste fall kan den koste soldater livet. Flerspillerdelen redder noe av inntrykket, men ikke nok til å gi skikkelig valuta for pengene. Close Combat: First to Fight må gi amerikanske soldater inntrykket av at alle arabiske fiender er idoter, dette kan bli en dødelig feil.
