Som du sikkert skjønner spiller du ikke en sjøglad gast selv om du er amerikansk marinesoldat. Her foregår alt på landjorda, gjerne i tette bystrøk. First to Fight går egentlig ut på én enkel ting: Skyte mange, og veldig slemme, arabere som flyr rundt i gatene med sine trofaste kalasjnikovgevær. Med deg har du tre topptrente soldater, som i følge fortellerstemmen er mye smartere enn du noen gang kan drømme om å bli. Ja vel, begrepet smart er tydeligvis svært relativt i First to Fight.
Vakre Beirut
Vi er i Beirut, og situasjonen er svært spent. Skyteglade opprørere flyr rundt og plaffer ned alt som rører på seg. Selvsagt er dette noe USA ikke kan ha noe av, derfor sender de sine beste menn for å roe ned situasjonen. Blant disse er altså ditt lag på totalt fire. Ved hjelp av støtte fra luft og snikskyttere vil du bli servert flere oppdrag som omhandler dreping av arabere i ulike bygninger. Litt monotont, sier du? Ja, men det er vel kanskje slik disse konfliktene utarter seg. Men selv om man jager en viss realisme, betyr ikke det at spillet egner seg som gnistrende underholdning.
Lagbaserte skytespill er svært vanskelig å få til på en måte som bevarer flyten i spillopplevelsen. Dette er i all hovedsak på grunn av sviktende kunstig intelligens hos dine kolleger. Denne varierer fra god til svak i First to Fight, og du bør tidlig venne deg til å få varmt amerikansk bly i bakhodet. Heller ikke evnene til å finne veien er helt tilfredsstillende, noe som kan medføre oppklumping og forsinkelser. Dine medsoldater sliter også med å sikte, selv på fiender som er kun få meter unna. Ser man bort i fra dette fungerer det meste greit, og det faktum at du alltid har 360 graders dekning mot fienden er betryggende. Fiendens hodeinnmat varierer også, men her er det mer å sette fingeren på. Noen få er ganske smarte, men de fleste er stillestående leirduer med bein. Du vil sjeldent ha store problemer med å drepe dem, så sant du vet hvor de befinner seg. Enkelt ganger skyter de (og treffer) fra distanser og lokasjoner som er helt bort i natta, så ta deg god tid til å speide.
Taktikk
Spillet er av den taktiske varianten, det er ikke meningen at du skal kunne gå igjennom brett på egen hånd. Derfor er det litt synd at det er nettopp det du gjør i store deler av spillet. Mye fordi du ubevisst glemmer å ta i bruk dine medsoldater når kampene raser som verst. Heldigvis kommer de raskt etter deg for å gi assistanse, men det er ikke alltid denne hjelpen er nødvendig. Intensiteten skal First to Fight ha skryt for, her flagrer blyet rundt ørene dine i et sett. Takket være mye skriking og skyting vil du titt og ofte befinne deg i småville krigssoner. Pluss deles ut for at man har puttet sivile inn i flere scenarioer, dette krydrer spillopplevelsen og gjør alt så mye mer komplekst. Tittelen viser mye potensial i så måte, men uheldigvis er det flere problemer som river noe av helhetsinntrykket.
Ordrer gis ved et enkelt museklikk ut i fra en meny som endres avhengig av hva siktet ditt peker på. Et eksempel er hvordan du kan sende dine kolleger inn gjennom dører til rom du vet er fylt med fiender. Som oftest fungerer dette bra, men dessverre kan somling føre til tapte liv (les: kunstig intelligens). Hva de skyter på virker heller ikke så nøye. En gang ga jeg ved en feil beskjed om ildgivning når jeg skulle åpne et medisinskap, resultatet ble ikke pent. Totalt sett er valgene skuffende få, og ikke på langt nær like omfattende som for eksempel i SWAT 4. Heldigvis reddes noe av æren ved at man kan hente inn spektakulære luftangrep og presise snikskyttere når det kniper.
