Helvetes yngel er visstnok rundt oss hele tiden, i hvert fall hvis vi skal tro spillet Clive Barker's Jericho. Jeg kan ikke si meg overrasket. I mine yngre dager var jeg overbevist om at det lusket nifse kryp både under senga og i skapet på rommet mitt – nå blir altså dette bekreftet. I Jericho viser det seg at en gruppe spesialtrente soldater er alt som står mellom menneskeheten og dommedag. Disse okkulte krigerne har kodenavnet, du gjettet riktig, Jericho.

Langdryg start

Det hele starter i Midt-Østen, nærmere bestemt i Al Kahli. Skurker har vært på ferde i forskningsfasiliteter her, og helvetes porter er i ferd med å åpne seg. Jericho-teamet sier selv at de utkjemper kirkens krig, og bibelske innslag er i det hele tatt helt vanlig i dette spillet. Til tross for at historien er vill og litt vel klisjéfylt, tipper den aldri over til latterlig. Den har et godt driv i seg, noe som støttes opp av pent plasserte mellomsekvenser. Du vil hele tiden spille bare litt til for å se hva som skjer, og det er unektelig et godt tegn.

De første brettene i Jericho er ikke akkurat revolusjonerende i skytespillsammenheng. Opplevelsen i Al Kahli er lineær og veldig avhengig av historiens fremdrift. Fiendene er forutsigbare og mørket overveldende. Utover i spillet åpner både brettene og spillbarheten seg opp noe. Du får større frihet og flere offensive muligheter. Derfor er det synd at spillet starter såpass middelmådig og diffust, det vil helt sikkert skremme enkelte spillere fra å fortsette.

I starten tar du rollen som kaptein Devin Ross, gruppas ubestridte leder. Han har med seg seks medsoldater, alle i kledd i sort lær, for å nedkjempe skrømtet i Al Kahli. Jericho er det okkultes svar på Brothers in Arms. Dette er et gruppebasert skytespill i første person. Gruppen er delt i to tropper, alfa og omega, og som kaptein Ross kan du beordre disse rundt om kring som du vil.

Ordrene er riktignok begrensede, men du innser etter hvert at aktiv bruk av dette systemet er en nødvendighet for å lykkes. Du kan be lagene avansere eller holde posisjoner, enten samlet eller hver for seg. Det er ikke like taktikktungt som Brothers in Arms, men det er likevel mulig å bruke hodet til din fordel.

Rollebytte

Litt utover i spillet vil du også kunne bytte på hvilken person i gruppen du styrer, noe som åpner spillet opp betraktelig. Det er spesielt morsomt å ha tilgang på unike spillfigurer med spesialiserte våpen og krefter. Soldatene i Jericho er nemlig ikke bare gode med rifler og snikskyttergevær. Hva med å grille slemmingene med flygende flammer, stoppe tiden eller suge livskraften ut av fiender? Hvert medlem i gruppa har sine unike egenskaper, og disse blir etter hvert helt nødvendig å bruke for overlevelse. Flere fiender spiser nemlig bly som popcorn – og de nyter det!

Det er lett å dø i Jericho, det vil du erfare tidlig i spillet. Takket være håpløse lagringspunkter vil dette ofte bety at du må spille store deler av brettene om igjen hvis du biter i det sure dødseple. I starten sliter dette på tålmodigheten, men det letter noe litt senere i spillet. Etter hvert kan du som sagt bytte mellom personene, og siden alle har evnen til å helbrede blir disse irriterende dødsøyeblikkene langt mindre hyppige. Det imidlertid betyr også at alt for mange av kampsekvensene preget av at du løper rundt og helbreder mens dine lagkompiser skyter for harde livet.

Dine datastyrte kolleger tar nemlig ganske sjeldent det umiddelbare ansvar med å vekke andre til live. Dette kan de takke sin slette kunstige intelligens for. Jericho-gruppa virker helt uinteressert i egen og andres sikkerhet under kamp. De vandrer gjerne midt i skuddlinjen og står ofte og skyter fiender på kloss hold. Paradoksalt nok benytter de seg ikke så veldig ofte av spesialkreftene heller, noe som er synd. Trøsten får være at fienden er like hodeløs, men det er ikke alltid en fordel for spilleren. Deres ville lynne fører ofte til at de kommer helt opp i ansiktet på deg, og når de er så nære er døden rett rundt hjørnet.

Lommelykthimmel

Mørke miljøer står helt sentralt i dette spillet, og enkelte ganger er det litt voldsomt hvor lite lys man har brukt. Hvis du ikke spiller i absolutt helt mørkelagte rom får du ingen god opplevelse. Du kan selvsagt stille på lysstyrken på TV-en, men det gir en blass gråfarge som ikke passer til spillopplevelsen. Lommelykten er sentral på flere brett, og hvis du spiller etter at solen har gått ned bidrar dette begrensede synsfeltet til å gi et spennende spill. Miljøene i starten er riktignok lite varierte, men brettene er likevel godt designet og inneholder flotte og til tider nifse detaljer.

Likevel blir du sjeldent skremt av fiendene som hele tiden forsøker å overraske deg. Disse er litt udefinerbare og upersonlige, men gir deg intense kamper der blodet spruter over skjermen din. Til slutt er det verdt å nevne at alt for mange objekter har en glinsende plastikkfølelse på grunn av litt feilslått lyssetting – likhetstrekkene med Doom 3 er slik sett åpenbar.

Musikken er kanskje det viktigste ved lydbildet. Den bidrar til en sitrende og spennende opplevelse på flere brett, uten at den kommer i veien for det som skjer på skjermen. Våpeneffektene synes jeg er litt puslete, og det samme kan sies om lyden som følger de magiske triksene. Stemmegivningen er helt grei, men flåsete machospøker blir fort litt kjedelige – det blir litt for mye Hollywood-skuespill innad i Jericho-teamet. Dessuten blir mange av kommentarene repetert i overkant ofte under kamp, og det er forstyrrende.

Konklusjon

Clive Barker's Jericho er et unikt spill. Det er vel ikke mange gruppebaserte skytespill der ute med fokus på det okkulte? Tittelen har en grei historie og får etter hvert et fint driv. Spesialkrefter og muligheten for å bytte mellom de sju lagmedlemmene er det mest positive med Jericho. Dessverre starter spillet forferdelig tregt i byen Al Kahli. Brettene her er kanskje nødvendig for å fortelle historien, men Gud så kjedelig! Til alt hell kommer det seg utover i spillet, hvis ikke hadde dette vært dødsdømt. Slett kunstig intelligens og dårlig plasserte lagringspunkter trekker også ned i det som er et passe underholdende skytespill for hele familien – hvis alle i familien er over 18 år, riktignok.

Merk: Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven. Clive Barker's Jericho er også i salg for PlayStation 3 og PC.