Din usle reke
Innen nå hadde det allerede gått en god time etter jeg egentlig bestemte meg for å ta kveld. Men søvn er som kjent for pyser, og jeg hadde tross alt for mange jern i ilden. Nasjonen skulle vokse, men samtidig var også faren for krig overhengende. For å kjøpe meg litt tid var det på tide å prøve velvalgte ord framfor sverdet.
Nabonasjonen Egypt kunne kanskje hjelpe, tross alt, hvem har noen gang hørt om en krigslysten egypter? Ydmyk sto jeg foran Egypts hersker og tilbød både gull, edelstener og eksotiske krydder for å vinne Egypts favør. Men akk, Egypt hadde tilgang på ressursene jeg tilbød i overflod – og hadde ergo null interesse for en allianse. Nokså fornærmet valgte jeg å slenge noen særs lite velvalgte ord i trynet på Mr. Ramesses og trasket så bittert på turen hjemover.
Diplomati er vanskelig i Civ 5. Tidvis føles det litt tilfeldig hvorvidt diplomati vil føre fram eller ei, i hvert fall om man prøver å forhandle med nasjoner man har et nøytralt forhold til. Stiller man en hærstyrke på døra til landet man forhandler med får man derimot alltid resultater – dog, ikke alltid de man ønsket.
Krig!
Ytterligere en time hadde blitt brukt på å maksimere produksjonen i samtlige byer, både industrivarer, forskningsressurser og gull ble spyttet ut av byene i jevnt takt. Uheldigvis hadde ikke forskningen ledet frem til oppfinnelsen av kruttet ennå, men til gjengjeld var det tidligere ubrukelige Knossos nå også med å bære sin vekt. Men så skjedde det jeg hadde fryktet, Persia bestemte seg for å ta det første steget.
Athen var plutselig under full beleiring, perserne stilte med både soldater, hester og katapulter. Tilsynelatende var hovedstaden min fortapt. Men mitt sterke fokus på generering av gull kom omsider til nytte. Selv om jeg riktignok hadde få militære enheter tilgjengelig for å bekjempe de invaderende perserne, hadde jeg derimot gull nok til å kjøpe meg en massiv hærstyrke. Og i grevens tid, bare én runde før Athen ville falt, kom de nyinnkjøpte forsterkningene fra Sparta og Knossos.
Krigføring i Civ 5 er relativt enkle saker om man sammenligner med andre strategispill, men en viss form for taktikk behøves: Civ-verden er delt inn i sekskanter. Enheter kan flytte seg i alle retninger fra sin sekskant, hvor mange trekk de kan utføre kommer både an på enhetens styrke og terrenget. Kavaleri er eksempelvis treg gjennom jungel, men forflytter seg til gjengjeld fort over åpne sletter. Det taktiske elementet kommer fra at militære enheter ikke kan okkupere samme sekskant, ergo blir det helt nødvendig og konstant omringe og flanke fienden. Stiller man hærstyrken på linje er man nesten garantert tap.
Heldigvis hadde perserne gjort akkurat det, og ergo var det fritt fram for de barske hopolitene mine å plukke vekk de invaderende perserne ett kompani av gangen.
Med min første seier i krig hadde jeg fått blod på tann. Tretti runder senere hadde hæren min, som opprinnelig hadde blitt skapt for forsvarsformål, blitt en hærstyrke som ville gjort både Sun Tzu og Napoleon stolt. Marsjerende fremover falt stadig flere byer i både Persia og Egypt, pil og bue funker dårlig når motparten er bevæpnet med kuler og krutt. Dessverre var det et problem med at stadig flere byer ble okkupert under det greske flagget – befolkningen ble stadig sintere og sintere. Radikale forandringer trengtes.
Hvor jeg tidligere hadde fokusert på kulturelle retninger som innebar tradisjoner og vitenskap, trengtes det nå sterkere lut. Det var på tide å innføre et rent totalitært styre. Den store Aleksanders skjebne begynte å ligne mer og mer på den til en bartkledd eksentriker.
