Jeg har etter hvert skjønt hvilke spill jeg bør styre unna. Drepe ting for erfaringspoeng er for eksempel noe jeg rett og slett må holde meg langt unna – i hvert fall om jeg har gjøremål på agendaen som faktisk må prioriteres. Nå må jeg visst også føre strategispill opp på forbudt-lista.
Som en nykommer til Civ-serien hadde jeg ingen anelse om hvor farlig Civ er; jeg startet opp spillet naivt som et barn. Tolv timer senere begynte det heldigvis å demre – dette spillet er livsfarlig. Men det burde kanskje ringt en bjelle når selv spillets utvikler reklamerer for støttegruppen Civilization Anonymous?
Sivilisert velkomst
Hørt om Civ-serien hadde jeg selvsagt, så en viss idé om hva som ventet hadde jeg jo. “Et fornøyelig strategispill som kan drepe noen døde stunder”. Førstnevnte stemmer for så vidt godt, sistnevnte er derimot en grov underdrivelse.
Civ-serien har ingen historie i seg selv; velg din nasjon og gjør den sterk nok til å tåle tidens tann. Og det var akkurat det som var målet mitt i det jeg begynte min første runde i Civ 5. Spillet tar imot deg med varme armer og viser ingen tegn til sin enorme dybde. Grensesnittet er eksempelvis lett forståelig og kan umiddelbart faktisk virke en anelse simpelt. Rådgivere forteller deg alt du må vite; her bør du bygge en by, denne byen bør du koble til en vei, denne byen mangler mat. Og slik startet det, jeg puslet runde etter runde med å perfeksjonere infrastrukturen for den kommende stormakten Hellas.
Etter et par timer spilt var jeg egentlig klar for senga. Hellas hadde kommet seg fra en pjuskete nasjon til en med sterk infrastruktur og god befolkningsvekst. Kveldens siste trykk på “Next turn” skulle tas, men så skjer det uunngåelige: Jeg får besøk. Det er ingen andre enn herskeren i Persia, bekledd i silke og gull fra topp til tå, som vil ha et ord. Den persiske herskeren har hatt oppsyn med meg, og påminner meg morskt om hvor våre land grenser. Hadde han vist hva den arrogante kommentaren ville bety, hadde han nok latt være.
Førstemann til kruttet
Mitt umiddelbare instinkt var å angripe med alt jeg hadde, dessverre var “alt jeg hadde” to puslete kompani med soldater bevæpnet med sverd og skjold. Heldigvis hadde jeg fokusert tidlig på å forske frem militær teknologi, til tross for at det hadde gått nokså hardt på bekostningen av andre felt som kultur og ingeniørkunst. Men jeg var overbevist om at det ville være verdt det – bare ti runder til, og jeg ville ha oppfunnet kruttet.
I mellomtiden fortsatte jeg fokuset på utviklingen av nasjonen, stadig nye byer ble bygd og befolkningstallet vokste seg stadig høyere. Athen hadde vokst seg massiv, og takket være et sterkt fokus på kapitalgenerering hadde jeg penger nok til å kjøpe meg stadig mer landområde. Verre sto det riktignok til med Knossos, som knapt hadde naturressurser tilgjengelig, bare hav og fjell så langt øyet kunne se.
Jeg vurderte å brenne hele byen til grunnen, men så oppdaget jeg noe svært interessant i det jeg kikket gjennom tilgjengelige felt for forskning. Satt jeg fokuset på maritime ressurser vil Knossos fort bli en gullgruve – både fisk, perler og hvaler fantes i byens omkrets. En avgjørelse måtte tas, skulle jeg fortsette å forske meg videre fram mot kruttet – og dermed få en betraktelig fordel i en eventuell krig mot Persia, eller skulle jeg gi Knossos muligheten til å blomstre? Jeg bestemte meg for sistnevnte. Et valg som skulle vise seg å være dyrkjøpt, men likevel klokt.
