Å kaste seg inn i en sjanger hvor Sim City fortsatt troner på toppen etter mange herrens år kan virke dristig. Sammenlikningene er nesten ikke til å unngå, og Monte Cristo tråkker seg varsomt framover. Heldigvis tilføyer utviklerne passelig med friske ideer og gjør ting akkurat godt nok til å kunne by på en underholdende affære. Som i Sim City, gjelder det å bygge opp et velfungerende metropol og holde innbyggerne blide og fornøyde.
Bygg med mål og mening
Før en kan gå i gang med byggingen, må man logisk nok kjøpe et landområde å bygge på. Det finnes fem ulike klimatiske soner å velge mellom, som alle varierer i vanskelighetsgrad. Å bygge en storby spredd på tropiske øyer er for eksempel en mer krevende oppgave enn hvis du bare har en stor og tom slette foran deg. Hver klimasone har et sett med utfordringer. Noen er tilgjengelige fra begynnelsen, andre låses opp etterhvert som du gjennomfører de første. Oppdragene kan bestå av å oppnå et visst innbyggerantall eller å bygge et gitt antall bygninger av samme type. Fremgangsmåten er uansett den samme. Mens dette høres lett ut i utgangspunktet, er det en uhyre lang prosess å bygge opp en by med for eksempel 25000 innbyggere. Litt for lang tid, vil jeg påstå, og det er ikke veldig sannsynlig at du spiller gjennom alle. Den som heller foretrekker å leke seg uten å måtte fullføre oppdrag, kan gjøre dette i en tradisjonell sandkassemodus. Det finnes dessverre ingen flerspiller her, og du vil heller ikke kunne konkurrere mot noen datastyrte motstandere.
Når du har kommet så langt at du har kjøpt deg et landområde og er klar til å bygge, er det en forutsetning at du tenker deg om før du hamrer løs. I første omgang er det viktig å lokke til seg tilstrekkelig med mennesker for å få i gang småbedrifter. Det er disse bedriftene som står for mesteparten av inntektene dine. Det er derfor kritisk at du til enhver tid prøver å skape nye arbeidsplasser for at byen skal kunne utvikle seg. Men ikke kast deg ut på for store prosjekter tidlig i starten. Kommer du dårlig ut med økonomien, blir det vanskelig å hente seg inn igjen. Et høyt antall arbeidsløse kan dessuten fort resultere i organisert kriminalitet, og den slags vil vi ikke ha noe av. Jo flere innbyggere du får, desto flere bygninger har du til rådighet når du skal bygge videre.
I tillegg til å skape arbeidsplasser, har innbyggerne dine behov som må tilfredsstilles. Monte Cristo gjør det ekstra interessant med å dele innbyggerne inn i seks ulike samfunnsklasser. På den ene siden finner du kremen av kremen, eliten med best inntekt og høy sosial status. På den andre finner du rønnekvarteret, de med lav inntekt. Resten av klassene havner et sted i mellom. Alle krever tilgang til dagligvarebutikker og helsetjenester. Etter hvert som byen ekspanderer og lokker til seg folk fra overklassen, må man også ta hensyn til utdanning og sikkerhet, for å nevne noe. Målet er ikke at alle skal ende opp som eliter, hver by trenger nemlig mennesker fra alle klasser for å få hjulene i samfunnet til å gå rundt. Du ser for eksempel ikke en mann i dress farte rundt på en fabrikk. Det fungerer også meget godt i praksis, og byr på litt andre utfordringer enn vi er vant til i denne typen spill.
Men å tiltrekke mennesker av alle slag er lettere sagt enn gjort. Det største problemet er ikke å kunne tilfredstille alle ønskene deres. I City Life er det ikke på langt nær alle gruppene som kommer like godt overens. Nabofeider og kulturkonflikter er to uttrykk som du kjapt stifter kjennskap til. Disse kan siden utvikle seg til store opprør hvis du ikke griper inn fort nok. I City Life møter du ikke på noen naturkatastrofer, men lar du opprørene gå for langt, skal du ikke se bortifra at byen plutselig står i brann. Økt politiaktivitet kan dempe trykket på lokket for en stund, men holder ikke i lengden. Å separere de fiendtlige nabolagene fra hverandre er et godt tiltak for å unngå bråk, men dette krever god og langsiktig planlegging. Det er utfordrende å finne den rette balansen, men desto større er gleden når du omsider lykkes.
Utfordrende prosess
Å bygge opp en storby fra starten av med alt nødvendig tilbehør er med andre ord en lang og kronglete vei, fra de første bolighusene til enorme kontorkomplekser som strekker seg mot himmelen. Som ansvarlig for alt sammen er det et hav av detaljer å holde oversikt over. I et spill av denne typen er man dermed hele tiden avhengig av å få løpende tilbakemeldinger på hvilken retning byen går i. Disse kommer i form av nyhetsreportasjer, og er til god hjelp gjennom hele spillet. City Lifes største problem er likevel at det ikke tar seg god nok tid til å forklare spillets mest grunnleggende prinsipper på en lettfattelig og effektiv måte i starten. Noen enkle forklaringer med skjermbilder attåt holder ikke helt mål. Læringskurven blir dermed svært bratt. Her har utviklerne en del å lære fra for eksempel RollerCoaster Tycoon 3, som med brukervennlige veiledningsprogrammer lar spilleren utføre oppgavene mens en forklares hvordan.
Når det er sagt, er spillet oversiktlig satt sammen når du først har lært deg hvordan spillet fungerer. Menyer kan minimeres og fjernes helt hvis du heller vil bruke tiden på å beundre byen i all sin glans. Små ikoner dukker opp på bygningene hvis det er problemer med for få ansatte, eller om innbyggerne mangler noe sentralt. Å holde økonomien i sjakk kan være en vrien ting, men med et par tastetrykk får en oversikt over hvilke bygninger som sørger for de største inntektene/utgiftene. Spillet har heller ikke et like detaljert økonomisystem som for eksempel Sim City. Du slipper dermed unna den verste mikrostyringen, og kan heller konsentrere deg om det som virkelig er moro: utviklingen og byggingen av byen.
Til å være et byggespill, ser City Life unektelig pent ut med alle sine små detaljer. I full 3D kan du rotere og zoome langt inn på byen din og få øye på ektepar som leser avisen sin i hagen, ungdommer som spiller basketball og biler som kjører i faretruende stor fart. Å utforske byen i førsteperson er en fin tøtsj. Det er denne typen detaljer som virkelig får det visuelle til å skinne. Noen grafiske detaljer har også en praktisk verdi, som at fortauene fargelegges alt etter hvilken klasse som hører hjemme i gata. Jeg savner riktignok mer variasjon i utseendet på de ulike bygningene. Kvartalene ender fort opp med å se for like ut etter hvert som byen vokser. Lydbildet fanger den rette storbystemningen, men bakgrunnsmusikken kan fort gå en på nervene. Uansett er det ikke verre enn at du skruer den av.
Konklusjon
City Life har alt det trenger for å fungere som et godt byggespill. Det mest grunnleggende er på plass, og spillet skiller seg positivt fra Sim City takket være klassekonfliktene blant innbyggerne. Å få ting til å fungere optimalt i byen din er en stor utfordring, men du verden så deilig følelsen er når du ser byen utvikle seg til noe større. Grafisk sett er det lite å utsette på, med utviklerens herlige sans for detaljer. Utålmodige spillere bør imidlertid finne seg noe annet å gjøre, for City Life er et tidkrevende spill som det er vanskelig å sette seg inn i. Personlig skulle jeg ønske at utviklerne hadde tatt seg mer tid til å snekre sammen noen bedre veiledningsprogrammer. Dette hindrer uansett ikke City Life i å være et underholdende spill som mange vil ha glede av.
