Da det første Cities XL-spillet kom ut i 2009 var det med en ambisiøs, men ikke nødvendigvis så veldig smart, plan. Utviklerne ønsket nemlig å lage et Sim City-aktig bybyggerspill som også var et massivt flerspillerspill. Hver spiller bygde sine byer alene, men de som betalte en månedsavgift fikk handle ressurser med andre spillere, noe som gjorde det mye lettere å bygge store byer. Men utviklerne overvurderte nok hvor mange som var villige til å betale for dette, og noen måneder etter utgivelsen måtte de legge ned. MMO-prosjektet Cities XL var dødt.
Gjenfødt som enspillerspill
Cities XL-serien ble imidlertid kjøpt av utgiver Focus Home Interactive, som har fjernet MMO-elementene og i stedet bygd videre på enspillerfundamentet. I fjor lanserte de en forbedret enspillerutgave av spillet som fikk navnet Cities XL 2011, og nå har de fulgt opp med 2012-versjonen.
Hva er så nytt? Strengt tatt, ikke så veldig mye. Jeg spilte aldri fjorårsversjonen, men 2012-utgaven er i det hele tatt veldig lik det Cities XL jeg spilte for to år siden. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at tidligere eiere av forrige utgave kan kjøpe 2012-versjonen som en oppgradering, så det har alltid ligget i kortene at Cities XL 2012 ikke er et helt nytt spill, men en videreutviklet versjon av det gamle spillet.
Konkret får vi femten nye kart å spille på (altså totalt 62 kart) og 300 nye bygninger. Disse er så vidt jeg kan se bare variasjoner av de gamle bygningene. I tillegg kommer selvsagt nyhetene fra Cities XL 2011, og hvis du kun spilte Cities XL ved lanseringen av originalversjonen kan du glede deg til ting som muligheten til å legge inn offentlig transport i byen din.
Bybygger i stor skala
Cities XL fortsetter i tradisjonen som ble startet av spill som SimCity og Fortune Builder. Målet er enkelt og greit å bygge store og velfungerende byer. For å oppnå dette har du nærmest uinnskrenket makt; her er det ingen byggesøknader og utredelser å bry seg om, og det eneste som eventuelt står i veien for deg og planene dine er byens pengebeholdning.
Spillet har ikke noen andre mål enn de du setter deg selv, men mye av det du gjør vil naturligvis handle om å sørge for at budsjettet går i pluss. Penger tjener du på skatteinntekter, og det gjelder selvsagt å legge til rette for at ting går så glatt som mulig slik at både private og bedrifter har rikelig med penger å skatte av. Som med bybyggerspill flest er det alltid flere ting å ta hensyn til.
Innbyggerne har behov som må dekkes, og de må også ha en passende jobb å gå til. Arbeidsplassene deres har egne behov; noen trenger olje, andre trenger ulike typer arbeidere og andre igjen trenger kunder som sikrer at de ikke går konkurs. Det er dessuten viktig å plassere ting riktig – et fint boligfelt passer for eksempel dårlig ved siden av et fabrikkområde som bråker og spyr ut sort røyk tjuefire timer i døgnet.
Et uendelig puslespill
Det å spille et bybyggerspill av denne typen er litt som å sette sammen et uendelig puslespill. Det ligger nemlig alltid en viss ubalanse i systemet som gjør at det er veldig vanskelig å gjøre seg helt «ferdig». Når du løser en utfordring har løsningen en tendens til å gi deg en ny; arbeidsledighet hos ufaglærte kan løses ved å bygge flere arbeidsplasser, men vips så har disse også behov for faglærte arbeidere og du må bygge nye boligområder for å tiltrekke slike. Så må de ha skoler og andre offentlige tjenester, som igjen må ha arbeidskraft. Og midt i alt dette skaper du stadig mer trafikk på veienettverket, som må utvides.
Det er med andre ord alltid et eller annet område som ikke fungerer helt optimalt, så det er alltid noe å gjøre. Og jo større byen din blir, jo flere utfordringer får du. I starten trenger du verken skole, politi eller helsevesen i den vesle bygda du liker å kalle en by, men når den vokser seg stor gjør innbyggernes behov det samme.
Da gjelder det å være litt fremtidsrettet også – hvis du ikke tenker på at du får nye behov når du utvider kan det lett bli krise senere. Veinettet er spesielt utsatt, noe mange av oss nordmenn er smertelig klar over. Når man ikke har veier dimensjonert til trafikken blir det kaos, og da kan ordførere som har spart plass til brede veier smile bredt, mens deres kolleger må frem med bulldozeren for å finne plassen de sårt behøver, på bekostning av eksisterende bygninger og infrastruktur.
Alt dette gjør at Cities XL lett kan fortone seg som et tidssluk. Du tenker kanskje at du bare skal ordne en liten ting før du slutter, men alt baller på seg og plutselig har det gått enda en time. Men tiden føles heldigvis ikke bortkastet; det kan være svært tilfredsstillende å oppleve hvordan du forvandler ødemarken til en levende metropol. Siden alt du gjør påvirker spillmiljøet på en eller annen måte er dette et veldig visuelt spill, og følelsen av å lage en by som ser bra ut er en motivasjonsfaktor i seg selv.
Handel på godt og vondt
Etter hvert som byen vokser får den større og større behov, og på et eller annet tidspunkt vil du sannsynligvis oppleve at du ikke kan møte disse behovene. Her kommer selve landskapet du har valgt å spille på inn i bildet. Noen landskaper har store oljeforekomster, andre har områder med fruktbar mark og andre igjen har massevis av deilig grunnvann. Men få av dem har alt. Sitter du i ørkenen har du sannsynligvis god oljetilgang, men lite fruktbar mark og lite vann. Dermed sliter du når byens behov for mat og vann øker.
Problemet kan løses på to måter. Det letteste er å handle med noe som heter Omnicorp, et slags internasjonalt selskap som generelt gir deg veldig dårlige vilkår. Den andre måten er rett og slett å bygge en annen by, på et landskap som har det du trenger i den første byen, og så eksportere det. Men dette er lettere sagt enn gjort, for før du får lov til å handle med noe annet enn Omnicorp må du gå i pluss. Hvis du bygger en kjapp oljeeksportørby med den tanken at salg av olje til hovedbyen din skal betale de store utgiftene oljeproduksjonen skaper, må du tenke om igjen.
Jeg skjønner på en måte hvorfor utviklerne har gjort det. De har laget et system for handel, tilbud og etterspørsel som skal gjøre det meningsfylt å utvikle flere byer samtidig. Da oppfatter de det kanskje som en snarvei om spilleren rasker sammen et kjapt tapsprosjekt av en by for å eksportere olje til hovedbyen sin, og lar hovedbyen dekke de økonomiske tapene. Men jeg tror de overvurderer hvor moro det er å begynne på nytt med en ny by når det man egentlig ønsker er å jobbe videre med den byen man faktisk har. Ved å tvinge spillerne til å enten gjøre det på den tungvinte måten eller måtte forholde seg til de elendige vilkårene Omnicorp byr på, ødelegger Cities XL litt for seg selv.
Det er tydelig at dette handelssystemet henger igjen fra tiden da Cities XL var et MMO-spill, og hvis Focus Home Interactive har tenkt å fortsette å videreutvikle denne serien i stedet for å bare oppdatere kodebasen fra 2009 er dette i mine øyne et element de bør fjerne eller forandre totalt.
På stedet hvil
Det første Cities XL kritiserte jeg for å være litt klinisk og lite dynamisk, og jeg vil rette den samme kritikken mot Cities XL 2012. Det skjer aldri noe uforutsett her, og dynamikken og dybden fra SimCity-serien er tonet ned til fordel for enklere konsepter. SimCity-spillene er i langt større grad bysimulatorer, mens Cities XL kjører etter tydelige, rigide regler som ofte virker urealistiske.
Det enkleste eksempelet må være hvordan de to forskjellige seriene forholder seg til innbyggerne. I SimCity-serien er det omstendighetene som avgjør hva slags folk som bosetter seg hvor, og hvordan nabolag utvikler seg. Hvis det dannet seg klassedelinger i byen din var det noe som skjedde dynamisk. Noen boligområder ble mer attraktive enn andre, dermed økte eiendomsverdien og mer velstående mennesker flyttet inn. I Cities XL bestemmer du selv hvor de ufaglærte arbeiderne skal bo, hvor de faglærte arbeiderne skal bo, hvor sjefene skal bo og hvor eliten skal bo. Det er ingen dynamikk eller realisme her, du bestemmer hvordan alt skal være.
Resultatet er et spill som er mye lettere å lære enn SimCity-serien, og som også er lettere å forholde seg til. Du vil ikke oppleve at det flotte kontorstrøket ditt plutselig begynner å minne mer om Pripyat enn Manhattan uten at du egentlig begriper hva som har skylden. Men til gjengjeld er dybden i SimCity-spillene noe av det som sørger for at folk fortsatt spiller dem. Det gjør dem mer involverende, og det gjør det mer interessant å starte på nytt gang etter gang.
Det er urettferdig å gi Cities XL 2012 for mye kritikk på dette området, fordi utviklerne har valgt en annen tilnærming og til en viss grad også en annen målgruppe enn Maxis gjorde med SimCity-spillene. Dette er ikke en bysimulator, men et strategispill om bybygging, og slik sett blir kritikken litt som å angripe et arkadebilspill for manglende realisme. Men man kommer likevel ikke unna at mangelen på dybde gjør Cities XL 2012 til et spill som ikke har så veldig mye å tilby når du først har knekt koden og laget en vellykket by eller to.
Dessuten er det skuffende hvor lite spillet har utviklet seg på to år. Nye kart og nye bygninger er vel og bra, men hvor er de nye funksjonene? Hvorfor kan det å legge veier fortsatt være et mareritt? Hvorfor er det ingen automatisk kartgenerator i spillet? Og hvorfor har ser spillet helt identisk ut etter to år?
Konklusjon
Cities XL 2012 leverer ikke særlig mye nytt i forhold til sine to forgjengere, men så kan det til gjengjeld kjøpes som en nedlastbar ekspansjon for alle som allerede har investert i den forrige utgaven. Nye spillere kan se frem til et vanedannende og solid strategispill, med lekker grafikk og en grei og slak læringskurve. Hvis du ikke har erfaring med bybyggerspill fra før, representerer det en fin inngangsterskel til sjangeren og du kan se frem til mange hyggelige og kreative timer foran PC-skjermen.
Erfarne bybyggere vil imidlertid ikke finne så mye spennende her. Cities XL 2012 er fortsatt en lettvekter i forhold til SimCity 4, og det er genuint synd at ingen forsøker å ta opp arven etter Maxis og lager et mer dyptgående og simulatorpreget bybyggerspill. Cities XL 2012 er som sagt flott for nybegynnere – det er bare litt trist at om de faktisk blir hektet på å bygge byer og ønsker seg noe mer avansert er det eneste seriøse alternativet kom ut i 2003.
Cities XL 2012 er et underholdende og vanedannende spill, det er det umulig å komme bort fra. Men det er likevel vanskelig å ikke bli litt skuffet over hvor lite serien har utviklet seg etter at Focus Home Interactive tok over ansvaret. Kanskje de jobber med en skikkelig oppfølger bak kulissene, men akkurat nå ser det ut som serien kun holdes i live i respirator.
