Mafia
Mafia-kampanjen er ikke like langtrukken som politikampanjen, men spilles av en eller annen grunn på de samme brettene som politikampanjen. Latskap hos utviklerne eller et forsøk på å være morsomme? Det er ikke spesielt morsomt å komme tilbake til samme brett som en undersøkte alle kroker av en milliard ganger, bare for å finne en nøkkel gjemt i en blomsterpotte!
Som mafia slipper en å lete i evigheter etter de rette vitnene å avhøre. Her bør en heller drepe eller bestikke vitnene, skyte, banke opp og true alle en ellers kommer over. Dette innbyr selvfølgelig til mer action, men oppdragene blir temmelig ensformige og spillet har for mange mangler til å redde de uniforme oppdragene. Havner du i skuddveksling ender man opp med å sitte og klikke seg gul og blå for å prøve å treffe motstanderne, og så fort magasinet er tomt, dør man. Å lade våpnene er så omstendelig og tungvint at en stryker kjapt med om en ikke har sørget for oppbacking fra lagkameratene. Du må faktisk dra magasinet fra "inventory"-vinduet og inn i våpenet.
Å styre flere menn på en gang er også vanvittig tungvint, men spillet har en "slow motion"-funksjon for å bøte på dette problemet. Desverre skaper denne enda flere problemer. Med funksjonen aktivert tar det så lang tid fra en gir en ordre til den blir utført, at man blir sittende å gi den samme ordren gang på gang, før en får respons. Og dermed ligger resten av gjengen og blør ihjel.
Ensformig
Brettene i spillet er forseggjordte og fine. Detaljrikdommen er bra, og inventaret i bygningene gir en ekstra dimensjon til atmosfæren i spillet. Synsvinkelen kan ikke skiftes, og veggene er litt lite gjennomsiktige, så det kan være temmelig vanskelig å oppdage folk og nøkler som ligger bak vegger. Oppdragene er som sagt temmelig lite originale, preget av å først drepe og arrestere alle på et brett, for så å lete i det uendelige etter nøkler, øl-tønner, safe-koder og vitner. Oppdragene blir i lengden veldig like, og historien som binder alt sammen er syltynn. I tillegg er den faktisk ganske vanskelig å følge med på, det føles som å lese en bok med flere sider revet ut. Hvor vanskelig er det egentlig å få til en oppegående historie om mafiaen som faktisk henger sammen?
Lyden er av høy kvalitet, men akk så kjedelig. Musikken er for så vidt stilig, men variasjon er totalt fraværende. Det er kun to musikktemaer av betydning i hele spillet, ett normalt og ett for mer "spennende" deler. Dette bidrar bare til å understreke følelsen av å spille et "gammelt" brett, med den samme musikken som forrige gang, og et nesten helt likt oppdrag. Lydeffektene ellers er oppegående.
Figurenes kunstige intelligens er også kritikkverdig. Muligheten for å banke opp noen mens politiet står en halvmeter bortenfor melder seg stadig vekk, journalister tar bilder av lik som er flyttet og mafiaen stormer til en dør for å undersøke lyden av skudd uten å gidde å åpne døren inn til rommet lyden kom fra.
Konklusjon
Chicago 1930 er ved første øyekast et temmelig stilig spill. Grafikken og atmosfæren bidrar til at interessen blir vekket, og dette kan lure folk til å kjøpe noe som virker som et litt amatørmessig og lite gjennomført spill fra utviklernes side. Spillet har et dårlig brukergrensesnitt som gjør det å spille til en mer plagsom enn fornøyelig opplevelse, og stemningen fra 30-tallet blir fort forpurret av irritasjonen som sniker seg innpå over at all actionen blir ødelagt av dårlige kontroller og mangel på oversikt.
