Egentlig er det litt merkelig at det er så få klassiske mafiaspill som har gjort det stort. Potensialet blir vist til fulle i spill som Grand Theft Auto og Mafia, men bortsett fra Gangsters har mulighetene for sanntidsstrategi-spilling forblidt uutforsket innen denne sjangeren. Chicago 1930 sikter høyt, uten helt å innfri.
Spillet lar en velge mellom å være politi eller gangster. Med andre ord er det to parallelle kampanjer, hvor en nærmest slåss mot seg selv, alt etter som hvilken kampanje en kaster seg på. Spillet er faktisk ganske forskjellig om man velger å være politi eller mafia, i hvert fall strategisk sett. Som politi må man liste seg rundt og samle informasjon, arrestere mistenkte og passe på å ikke skyte sivile. Som gangster kan man gi blaffen i hvem som er venn eller fiende, og plaffe løs til magasinet er tomt og landskapet øde, for slike ting fører ikke akkurat til at man blir permittert i mafia-verden.
Politi
Som politi spiller man Edward Nash i kampen mot mafiaveldet i Chicago, og du skal forsøke å utradere den største mafiabossen i byen, Don Falcone. Til hjelp har du en gjeng svorne menn med forskjellige egenskaper som kan forbedres etterhvert ved hjelp av forskjellige power-ups rundt omkring på brettene. Etterhvert får en også tilgang til flere rekrutter.
Du må som tidligere nevnt kjøre en litt roligere linje enn som gangser. Blir for mange sivile skutt eller arrestert i løpet av et oppdrag, får du advarsler fra FBI, og får man for mange blir man permittert. Og blir Edward Nash permittert, er det kroken på døra og den grusomme og fæle alkoholen får flyte fritt i Illinois. Ellers er de få brettene som baserer seg på avhør et friskt pust i en litt utbrukt "sose-rundt-og-skyte-i-real-time"-hverdag. For å møte målene på brettet må man avhøre vitner og mistenkte, og samle informasjon til man finner ut hvem som er skyldig og ikke. Desverre gjelder dette bare et par brett, i tillegg til at spillutviklerne har dratt det en smule langt, en blir tross alt ganske lei av å gå og lete etter et vitne som tilsynelatende har forsvunnet.
Majoriteten av brettene som politi går uansett ut på å rave rundt i forskjellige bygninger og arrestere og skyte folk. Spellbound bruker et tankeboblelignende system for å indikere hvem en bør skyte og hvem en kan arrestere, hvem som kan avhøres og hvem en bør la være i fred. Ideen er i seg selv ganske god, men gjennomføringen er så som så. I folkemengder blir det utrolig vanskelig å se hvem som tenker hva, og det ender som oftest med en massiv slakt av uskyldige, nysgjerrige sivile og nesevise journalister.
