Fotballfolket skjønte det geniale med å slenge seg foran dataen og leke manager for mange år siden, og følgelig har Championship Manager-serien vært med i oss i en årrekke nå. Alle gutter som tilbrakte gymtimene på ungdomsskolen kledd i en eller annen fotballdrakt fra øyriket vet at managerspill er seriøse saker. Du er ikke skikkelig kar uten å ha brakt det lokale 2. divisjons-laget til seier i Champions League. Gjengen som tar serien mest seriøst er ikke barmhjertige. Slippes produktet i uferdig tilstand får du pepper, og det var nettopp det som skjedde. SI Games slapp et spill proppa fullt av småkryp, og patcher som bar mer preg av førstehjelp enn nyskapning nådde nettet innen de først ukene. Nå har stormen lagt seg og tilbake står en verdig oppfølger.
En kjapp introduksjon
De som eventuelt ikke skulle være kjent med spillkonseptet får følge nøye med nå. Hele spillet går ut på å ta kontroll over en eksisterende fotballklubb. Valgmulighetene er mange, helt fra internasjonale topplag som Real Madrid til norske 1. divisjonslag som Ham-Kam. Målsettingene du har å forholde deg til samt fotballvirkeligheten varierer naturligvis radikalt i sammenheng med din posisjon på det globale fotballkartet. I Norge er det ikke lett å tiltrekke store navn og en må holde seg til å jakte etter nye talenter. Tar du over en av storklubbene kan du derimot boltre deg i spillerne du leser om i avisen. Klubbens styre er heller ikke likegyldige til resultatene du oppnår. Med en middelmådig klubb vil de forsiktig spørre deg om å sikre en plass midt på tabellen, men skulle du forsøke å ta over noen med tittelambisjoner kan jobben din være forrige punkt på CV-en etter en sesong uten trofeer. For å skaffe gull og goal setter du sammen dine egne formasjoner, treningsopplegg samtidig som du sender dine speidere ut for å lete etter forsterkninger. Poeng skal plukkes og titler hentes hjem, helt til du oppdager at dagen er iver og jobben har blitt forsømt. Championship Manager-spillene har gjort det til sitt varemerke å spise opp det som finnes av et liv utenfor spillet. Din kjærlighet til fotball oversettes kjapt til en besettelse basert på fotballfargede tekstbokser.
Vanskelig jobb
SI Games har det ikke lett når de skal ta fatt på en oppfølger til en helligdom som sin etter hvert legendariske serie. Endres det for mye på formelen vil fansen skrike ut sin vrede på forum over den vide verden. Skulle de uheldigvis sette opp feil fotpreferanse på en ukjent back i Argentina vil det klages over slurv samtidig som teamet hele veien må føye til nye, kjekke funksjoner. Det er ikke lett å lage gode spill, og å lage tilfredsstillende oppfølgere er kanskje enda verre. I denne fjerde versjonen av serien finner vi noen velkomne nye funksjoner, men alle tilhengere av tidligere versjoner kan allerede nå slå seg til ro med at det ikke er tvil om hvilket spill vi har med å gjøre.
Selv om spillet ikke later til å kreve særlig maskinkraft ved første øyekast kreves det mye kraft for å kjøre alle ligaene du kan velge mellom. 39 ligaer totalt og over 200.000 fotballspillere kan maksimalt simuleres, og ønsker du å spille i noe kjappere enn sanntid bør en begrense seg til et fåtall av mulighetene. Selv med et rimelig sterkt system er det ikke å anbefale å kjøre mer enn de ligaene en absolutt føler er nødvendig. Spillet er til tider meget tregt, og selv med bare et par ligaer legges det inn romslige lastepauser for de tissetrengte der ute. Alle med bestemorblære kan virkelig kose seg, siden selv et par Champions League-matcher fort kan da et par minutter å simulere. Denne ytelsen, eller mangelen på ytelse, er det største ankepunktet mot spillet.
