Wii har fått mye kritikk for å være en plattform der utviklere kan tjene raske penger ved å hive ut billige festspill for Gud og hvermann. Ved å ta en rask titt i spillhyllene rundt omkring, kan man fort se at denne kritikken er fullt berettiget. Det bugner av familieorienterte partyspill som generelt sett holder en veldig lav standard, og herfra har sjangeren fått det lite sjarmerende tilnavnet «shovelware».
Av såkalte kjernespillere blir disse festspillene hånet i både øst og vest, noe Wii-eiere pent må tolerere med stigende klump i halsen. Ingenting av dette hjelper. Majoriteten av mennesker med en Wii i stuen, storkonsumentene av disse spillene, har som regel ingen anelse om hva kritikken dreier seg om, og er i høy grad solgt ved det sosiale aspektet.
Dette er bare smart markedsføring. Det er gøy å spille sammen i stua. Rayman: Raving Rabbids lykkes, Wii Sports har vist seg å bli en farsott og spill som Rock Band selger bedre enn hva varme hvetebrød gjorde i sin storhetstid. Sistnevnte titler er heldigvis gode spill som ikke bare er venstrehåndsarbeider skuflet ut i butikkene - som ikke ene og alene er lettvint agn for den uvitende forelder.
Celebrity Sports Showdown er ikke et av disse.
Fergie på hesteryggen
Celebrity Sports Showdown handler om, som du kanskje har skjønt, kjendiser og sport. Ingen av plastfigurene har noen særlig likhet med kjendisene de prøver å representere, men navnene er der. Og når en liten jentefigur med rocka stil heter Avril Lavigne, da er hun Avril Lavigne. Med popkulturelle ikoner som salgsargument, ligger det i kortene at Celebrity Sports Showdown vil selge i bøttevis. Men når et spill må ty til kjente fjes for å selge, burde ikke dette da også si sitt om kvaliteten på produktet?
Man får i hvert fall boltret seg med kjendiser som blant annet Fergie, Paul Pierce, Keith Urban, Mia Hamm, Reggie Bush og Kristi Yamaguchi. Det er kanskje bare jeg som er utenfor, men halvparten av de store navnene i Celebrity Sports Showdown er i mine øyne totalt ukjente. Paul Pierce er etter drakten å dømme en velkjent basketballspiller og Reggie Bush spiller amerikansk fotball. Det kan virke som om spillet i hovedsak er myntet på det amerikanske marked, og med unntak av Avril Lavigne og Fergie tviler jeg stort på at det norske folk vil gjenkjenne noen særlig flere enn disse.
Er for øvrig bilde av musikeren Fergie på hesteryggen en drøm i oppfyllelse, trenger du ikke lete lenger.
Varierte aktiviteter
Men okey, det var kjendisene. Nå er det oppgjøret og konkurransen som står i fokus. For med et såpass rikt utvalgt av spenstige pop-ikoner skal det heller ikke komme til kort på aktivitetssiden. Hvor gøy er det egentlig å spille Celebrity Sports Showdown?
Listen over aktiviteter strekker seg ikke akkurat til Mario Party-nivå, men noen av dem er til gjengjeld litt dypere. Her finner vi kanopadling, sverdduell, flyvning, slalom, kanonball, volleyball, hesteridning, tubekjøring, curling, badminton, klatring og bueskyting. Tolv aktiviteter i alt. Og mens noen av dem er gjennomført uinteressante, kan man også oppdage at noen av dem er overraskende morsomme. Aberet her er at det er snakk om et festspill, og da må det selvsagt spilles i godt lag. Jeg mistenker at febrilsk risting med Wii-fjernkontrollen egentlig er mye mer morsomt enn hva det burde være, når det utøves i samband.
Med to spillere er det gøy nok. Med tre spillere funker det bedre. Med fire spillere og tre Wii-fjernkontroller skjer det ikke så mye mer. Å samle fire folk og fire kontroller samtidig kan være et lite prosjekt i seg selv, men er dere en festspill-familie, er det sikkert på plass tilstrekkelig med Wii-fjernkontroller allerede. Poenget mitt er at minst tre kontroller er obligatorisk for å få til litt ordentlig underholdning, helst fire, og det er ikke alle som har eller kan få til dette. Spesielt med tanke på at en ekstern nunchuck må være koblet til for i det hele tatt å spille noen av aktivitetene.
Dette er tross alt et konkurransepreget festspill, og det er som sagt når man er flere enn to spillere, at instinktene virkelig begynner å vise seg. Med tre spillere må dessverre én av deltakerene befinne seg med en datastyrt kompanjong på laget, noe som muligens kan legge en liten demper på stemningen. Den kunstige intelligensen er uvanlig begavet i alle sporter, og kan fort vise seg å sette oss patetiske, utilstrekkelige mennesker grundig på plass.
Enkel kvalitetssjekk
Kvaliteten på festspill kan i praksis måles på en enkel måte: hoiing. Hvis vi tar curling som eksempel, så er ikke akkurat dette aktiviteten med flest spontane utrop. Det er med andre ord et veldig lite engasjerende minispill, som også tilsynelatende virket å pågå i altfor mange runder til sitt eget beste.
Det består av å holde inne B-knappen, flikke opp med kontrollen og bevitne en liten animasjon hvor figuren din sklir bortover isen. Det foregår ikke i sanntid, så animasjonen vil ikke oppstå før etter du er ferdig med bevegelsen din. Er du og en kompis på lag, vil dere veksle mellom å kaste og koste.
Går man derimot videre til noen av de andre aktivitetene, som hesteridning og sverdduell, er hoiingen mye mer eksisterende. Det er lett å se at det er de mest fysisk krevende spillene som gir størst utslag på stemningen. Spillene er egentlig ikke så velutformede i seg selv, det er hvordan de styres som er rosinen.
Aktivitetene kan deles opp i tre sjangre: riste energisk på kontrollen, sikte med kontrollen og vippe med kontrollen i kombinasjon med knapper. Det er verken nytt eller raffinert, men det funker. Det er nesten litt skuffende hvor morsomt det var å konkurrere i spillene som kun involverte energisk risting, men det tok ikke lange tiden før alle aktivitetene var utprøvd og deltakerne i festpillet kunne konstatere at «det var det».
Celebrity Sports Showdown er ikke noe du spiller mer enn én gang, og jeg kan ærlig talt ikke forutse mer enn et par timers moro. Etter det blir krystallkulen tåkete og uklar.
Konklusjon
Celebrity Sports Showdown er i bunn og grunn en Wii Sports-klone med mer upresise kontrollere enn hva vi er vant til og et utvalg kjente fjes i hovedrollen. Spillet kan by på et par timers moro i sosialt lag, med aktiviteter som krever intens bruk av armer og bein (ikke nødvendig å bruke bena), men er utenom disse små lyspunktene en tynn affære som føyer seg pent inn i den stadig økende bunken av festspill merket «shovelware». Med kun to moduser, én for frispill og én for turnering, samt en rekke småmorsomme, men uhyre kortvarige minispill, er det sportslige kjendisoppgjøret langt fra verdt pengene dine.
Med mindre du har en etterlengtende drøm om å se Fergie på hesteryggen, selvsagt.
