Kjøp deg nye kattekrefter
Catwoman prøver seg videre på å la spilleren gjøre seg ekstra flid for å siden kunne kjøpe til seg nye angrep og triks. I tillegg til diverse nye kampspark og -slag går det også an å kjøpe seg muligheten til å enten skremme eller lokke skurkene før angrepet. Det er kanskje meningen at systemet med å gi spilleren poeng etter endt oppdrag skal utvide varigheten til spillet, ved at folk gjør flere forsøk på å oppnå 100% på et brett for å få råd til det tøffeste oppgraderingene. Og dette hadde også fungert, hadde det ikke vært for at selve brettene mest av alt minner om Tomb Raiders onde oldemor. Her er det lagt inn den ene monotone prøv-og-feil-sekvensen etter den andre, og selv om det ikke er fullstendig blottet for underholdningsverdi, ender det opp som en temmlig veik og forkvaklet forestilling, sammenliknet med solide eksempler fra sjangeren, som f.eks. Prince of Persia: The Sands of Time.
Nå har ikke denne anmelderen sett filmen, men historien der er simpelthen nødt til å være bedre enn det som presenteres her. Etter en ålreit introduksjonsvideo som forklarer hvordan det har seg at vår heltinne fikk sine evner, finnes her så og si ingen dramatisk oppbygning overhodet. Etter litt tankearbeid kan man kanskje slutte at spillet handler om at Catwoman jakter på diverse skurker, som i teorien muligens har noe å gjøre med sminkegiganten hun ønsker å gjøre et oppgjør med. Dessverre er ingenting av dette forsøkt satt i sammenheng, noe som fører til at den siste rest av lyst til å spille gjennom det hele forsvinner. Endeløse rekker av generiske slemminger og stadige nye, generiske bygninger som skal bestiges egger ikke akkurat til engasjement, men enda mindre uten en historie til å binde det hele sammen.
Visuelt og auditivt gjør spillet en helt grei jobb. På PS2 imponerer det kanskje en smule mer enn på PC, ettersom sistnevnte er en del kraftigere, men glamorøse lyseffekter og en mørk by badet i neon er ikke det verste utviklerne kunne by på i noe tilfelle. Teksturer og bevegelser er jevnt over middelmådige, men aldri skrikende dårlige. Teknisk er aldri områdene særlig store, og det meste foregår i bakgater, smug, lagerbygninger og liknende. Sett opp mot f.eks. konsollversjonen av Spider-Man 2 er dette altså ikke akkurat overveldende, men det står seg greit. Musikken på sin side er profesjonelt utført der den inntreffer, men det er ikke så ofte. Du kommer til å bruke mer tid på å irritere deg over de tåpelige Halle Berry-kommentarene som er spredd ut over brettene, enn til å glede deg over musikken.
Konklusjon
Catwoman er blitt et forhastet og uinspirert forsøk på å gjøre spill av den aktuelle filmen. Spillet prøver å bruke karakterens spesialegenskaper for å skille seg fra mengden, men alt gjennomskues som billige gimmicks mer eller mindre fra første stund. Nivåutformingen er på det beste middelmådig, men ettersom det er en viss utfordring i å overvinne det svake kameraet og de noe slitsomme kontrollene, kan spillet tilby en viss tilfredsstillelse til tider. Spillet ser også ganske godt ut, med ganske pene lyseffekter over Catwomans svartlakkede legeme, og greit formgitte lokaler - og musikken er også kurant, selv om Halle Berry selv gjør en forglemmelig jobb som Catwoman.
I korthet: ti år gamle spillflyt-ideer, pakket inn i klumsete kontroller og slitsom kameraføring. Finn fram Tomb Raider II igjen i stedet.
