Electronic Arts får muligens ufortjent mye pryl blant spillinteresserte. De fleste spillene de slipper, holder en forholdsvis høy kvalitet, og det er neppe bare markedsføring som f.eks. har brakt spill som The Sims eller Need For Speed: Underground opp på toppen av salgslistene.
Men noen ganger ber de om det.
Catwoman, som er laget av utviklingsdivisjonen EA Games, er ikke bare et frustrerende sammensurium av forvirrende kameraføring, patetisk lette kampsekvenser og totalt uinteressant og lineær progresjon - det byr også på en av den senere tids minst smakfulle spillheltinner. Fra pisken og lateksdrakten til den "eggende" kattemasken; Catwoman må være den mest eksplisitt sadomasokistiske superheltinnen der ute - men det uten snev av hverken ironi eller interesse.
De første minuttene med spillet er en ganske forvirrende opplevelse. Kontrollsystemet er litt forskjellig fra det som er vanlig i denne sjangeren, og spilleren gis ikke sjansen til selv å styre kamera i nevneverdig grad. I stedet brukes høyre styrestikke (eller piltastene på PC) til å styre pisken, både for å dele ut smerte til horder av formålsløse banditter, og for mer akrobatiske påfunn. Ellers kan Catwoman beytte seg av sine skarpe klør for å klatre opp avsatser, hun kan utføre splittspark for å sende fiendene i bakken, og hun kan slenge seg i svingstengene som naturligvis finnes overalt hvor hun beveger seg.
Urealistisk, selvfølgelig, men mer er vel ikke å vente av et spill hvor hovedpersonen er halvt kvinne, halvt katt. Verre er det at det tar flere timer å sette seg godt nok inn i spillet til at det endelig begynner å bli litt moro. Og innen det skjer, har vel de fleste allerede funnet frem noe annet.
Brukbare akrobatiske sekvenser
Akrobatikken, og utfordringen i å overvinne det smålusne kameraet og de slitsomme kontrollene og faktisk komme seg opp den forbaskede veggen, er Catwomans sterkeste kort. For når man endelig mestrer det hele, og har fått med seg alle punktene for hvordan utviklerne har tenkt at en situasjon skal løses - når man har perfeksjonert hver bevegelse, hvert utkast med pisken og hvert hopp - er det naturligvis tilfredsstillende å lykkes. Som alltid. Noen steder kan en feil være nok til at du må innstille deg på fem nye minutter med repetisjon, for å komme opp dit du befant deg igjen, og etter en fem-ti forsøk sier det seg selv at det blir litt kjedsommelig, det hele. Men desto mer tilfredsstillende, altså, når man endelig lykkes.
Verre er det med slåssekvensene. Innimellom de Prince of Persia-aktige akrobatlekene dukker det nemlig opp stadig nye gjenger med kjeltringer - uten egentlig å tilføre noe annet et irritasjonsmoment, da selve kampene er pinlig enkle. Det kan synes som vår katteheltinne virkelig har ni liv - hun tåler i hvert fall det meste. Interessant nok, og med en flau ettersmak av masseappell-horeri, skal faktisk ikke vår kattekvinne avlive sine skurkeaktige fiender - de skal bare sparkes inn i praktisk plasserte søppelcontainere og andre avlukker. Barnevennlig og greit, kanskje, men spillet er nå uansett såpass dvelende ved Catwomans svartlakkede former at dét poenget ikke står til troendes. I praksis fungerer det slik at spilleren presses til å sikte inn sparket fra en helt spesifikk vinkel for å lure slemmegutta inn i søppeldunkene. Spesielt morsomt er det ikke.
