Genial kampmotor
Det som gjør at spillet er såpass fengende som det er, skyldes hovedsakelig den gode kampmotoren. Den er i og for seg enkel, samtidig som den er genial. For etter hvert som du kjemper deg gjennom rom etter rom spekket av fiender, lærer du nye slagkombinasjoner som er tilpasset kampstilen din. Hopper du mye mens du veiver med pisken lærer du nye slagkombinasjoner som omhandler denne typen kamp. Dette forhindrer at du lærer mange unødvendige knep som du aldri ville ha brukt i spillet. Dette er et meget bra aspekt ved kampmotoren til Castlevania og det er få, om noen, andre spill innen sjangeren som kan vise til liknende. Dessverre skuffer baneoppbyggingen i stor grad. Så godt som alle rom er designet som en eller annen form for firkant, og det er svært lite av innholdet i rommene som er interaktivt. Dette gjør spillet i enda større grad til et monotont slakterhus.
For den svorne tilhengerskaren vil nok utelatingen av en del av de legendariske hoppscenariene være skuffende. Det er et kjent fenomen at man i de tidligere Castlevania-titlene måtte ha meget gode hoppeferdigheter for å komme gjennom spillene. I tillegg til dette har utviklergjengen i Konami droppet rollespillelementene hvor karakteren utviklet spesialferdigheter, noe de seneste spillene i serien har inneholdt. Ser vi bort i fra kampmotorens kombinasjon-system, samt muligheten til å plukke opp et begrenset antall reservevåpen og enkelte spede magiske kuler, har du derfor liten mulighet til å utvikle karakteren gjennom spillets gang, noe som gjør spillet ytterligere en smule statisk. Dette er klare tegn på at utviklerne til dels har hastet frem en utgivelse - noe som også gjenspeiler seg i den noe tynne historien og forutsigbare motstanderne. For mange vil mangelen på elementene som er nevnt ovenfor være sårt savnet.
Visuell og lydmessig perle
Det grafiske aspektet i Castlevania imponerer absolutt. Teksturene på omgivelsene, så vel som på skikkelsene i spillet er skarpe og det meste har en detaljgrad som er forbausende bra. Spillet kjører glatt i så godt som enhver situasjon og hele den grafiske motoren gir et inntrykk av grundig arbeid fra utviklernes side. Det eneste som trekker ned den visuelle opplevelsen i den nyeste ervervelsen av Castlevania-serien er oppbygningen av rommene. De er lite spennende, veldig statiske og kunne helt klart ha blitt utbedret. At enkelte rom likner en prikk på hverandre er også urovekkende. Men ser man det store bildet vil jeg helt klart si at overgangen fra den gamle 2D-æraen til 3D-motor har vært meget vellykket. Monstre og omgivelser vil gi en enhver tilhenger den viktige gjenkjennelsesfølelsen av Castlevania-universet. For nye spillerne, vil nok også den visuelle stilen i tittelen gi en særegen og unik følelse.
Musikken er uhyre viktig i spill med "horror"-tema. Det er vitalt at musikkelementet er med på å sette den riktige skrekkstemningen i denne type tittel. For de av dere som har et eller annet forhold til spillseriens musikalske vokabular, vet dere godt at dette absolutt har vært tilfellet før. Den skuffer ei heller denne gangen. Med god variasjon mellom det klassiske og fryktassosierende orgelet, den pulserende og dype bassen samt en rekke andre instrumenter varter Michiru Yamane opp med et av de største musikalske høydepunktene innen sjangeren, uansett plattform. Musikken flyter godt som bakgrunnsmusikk samtidig som den er så klassisk skrekkmusikk at den gir en helt fantastisk stemning og nærmest pulserer deg videre inn i neste ladning av onde vesener. Dersom enkelte skulle ha det lydmessige høyt på prioriteringslisten ved kjøp av spill, er dette definitivt et spill du burde ta en nærmere kikk på.
Konklusjon Overgangen til 3D har bekymret samtlige av utviklerne i Konami. Men slik spillet står seg ferdig, virker det som de har fokusert alt for mye på dette. Grafisk er spillet meget bra, men det skinner dessverre klart igjennom at variasjon, historie og valgmuligheter er elementer de har hatt mindre fokus på. Spillet er meget fengende i starten og foregår i et herlig tempo, men etter hvert som rom passeres og fiendene ikke viser tegn til økt intelligens begynner man sakte men sikkert å hungre etter variasjon. For spillere som higer etter hardkokt og hjernedød "hack-n-slash" fra start til slutt vil nok spillet være midt i blinken, men for øvrigheten er ikke det smarte kombinasjonssystemet nok. For tilhengere av serien vil den unike Castlevania-følelsen være lett gjenkjennelig, til tross for at en del skuffende aspekter er utelatt. Hva som veier tyngst av grafikk og spillbarhet er opp til hver enkelt.
