Castlevania-serien har over en lengre periode utviklet seg til å bli en av de mest populære innen den meget brede action/adventure-sjangeren. En rekke titler på enkelte Nintendo-platformer har i årenes løp blitt utgitt og spillene har hver gang kapret flere og flere tilhengere. Mye av den tidløse seriens popularitet skyldes i hovedsak en mann - Koji Igarashi. Igarashi har vært med på hver eneste av Castlevania-titlene og er selve hovedmannen bak franchisen. Seriens fengende spillbarhet har holdt tusenvis av sjeler benket til sofakroken i et uttall timer, og spesielt i USA har suksessen vært stor. Men denne gangen har serien gjennomgått en større prosess en tidligere gjennomført - nemlig fra 2D til 3D. Med store forventninger fra trofaste tilhengere, er det derfor viktig at overgangen blir en suksess. Utskiftningen av grafikkmotor markerer også en ny start for seriens historie. Det er tid for å skrive historien på nytt.
En dyster atmosfære
Historien i Castlevania er lagt til tiden da korstogene herjet Europa. Med stor politisk uro samt daglig krig og vold gir perioden et vagt frampek på hva spillet i hovedsak vil gå ut på. Ja, du tippet korrekt - drap. Det hele starter med en adelige herremann ved navn Leon Belmont. En mørk kveld bortføres hans sanne kjærlighet Sara på brutalt vis, og Leon setter klisjéaktig nok ut på en lang ferd for å vinne henne tilbake. I skogen, på veien til det skumle vampyriske slottet hvor Sara er bortført, møter Leon på den vise og gamle alkymisten Rinaldo. Etter en kort konversasjon om hva som venter Leon, får han utdelt en magisk pisk av alkymisten. Denne gjør det mulig for Leon å skade de onde maktene han senere vil møte i slottet. Det er nettopp utenfor Rinaldos hytte at man starter å styre Leon selv. Herfra farer man videre mot slottet, hvor farene venter.
Kontrollene i Castlevania er meget brukervennlige. Castlevania-serien har alltid vært kjent for godt kontrolloppsett og skuffer heller ikke denne gangen. Både slag og blokker er lett tilgjengelige og taktisk plassert, noe som er uhyre viktig i en slik type spill. For her går det på hurtige slagkombinasjoner etterfulgt av blokker eller enda en dose slagkombinasjoner. Castlevania, så vel som mange andre spill innen action/adventure-sjangeren, fremstår nærmest som et eneste langt rullebånd fylt til randen med fiender, hvor man febrilsk veiver med pisken mot nærmeste horde av monstre som bølger mot deg. For å sikre seg mot at noen i større grad skal unngå konfrontasjon, er enkelte av rommene i Castlevania designet slik at man må eliminere hver eneste motstander før en får muligheten til å gå videre til neste rom.
Det skal gjøres helt klart at denne "simple nedslaktingen" er fortløpende og effektiv underholdning. En veldig positiv konsekvens som følger i farvannet av denne enkle spillbarheten er at man helt fint kan sette seg ned å spille i et kvarters tid, lagre spillet, og i etterkant føle at man hadde fremgang. Dette vil helt klart rette tiltrekningskraft mot den gruppen spillere som foretrekker kortere og mer effektiv spilltid. Det skorter dog litt på historien. Så fort man har satt i gang med spillet og sett gjennom den relativt lange åpningssekvensen, sitter man igjen med den altfor kjente følelsen av en historie som er tynnere enn femøringene å trikkeskinnen. Man har allerede flere spørsmål ved uforklarlige hull i spillets historie som man frykter aldri vil bli besvart.
Fengende og ensformig
For mange vil disse ordene være relativt selvmotsigende, men det er uten tvil en beskrivelse som passer bra til akkurat denne tittelen. For man blir virkelig fenget av det hurtige tempoet spillet fører. Man farer gjennom rom etter rom, mens man i et heseblesende tempo meier brutalt ned fiende etter fiende med den ekstremt effektive pisken. Dette er også deler av årsaken til at spillet blir noe ensformig. For selv om utvalget av monstre også i PS2-utgivelsen er stort, er det en nokså begredelig forestilling å kjempe seg gjennom dem. Du nedkjemper dem alle med den samme taktikken og ser man bort ifra kjempene det er få av dem som yter deg enorme utfordringer, så sant de ikke er i plenum. Dette er ikke selvsagt ikke et sjeldent scenario, så de som tror det bare er å valse arrogant og triumferende gjennom spillet, tar grundig feil.
