Mye har skjedd siden det første Castlevania-spillet dukket opp på midten av åttitallet. Den ondsinnede grev Dracula har det fortsatt med å dukke opp i mange av de nyere spillene, men det noe generiske plattformbaserte gameplayet fra de eldre utgivelsene i serien har blitt erstattet med store, utforskbare områder, forskjellige våpenklasser og magiske gjenstander som lar oss forvandle heltene våre til frosker og flaggermus. La oss heller ikke glemme den vanedannende sjelesankningen som for alvor tok av i Castlevania: Dawn of Sorrow, og gav meg smaken av en nesten skremmende samlemani som jeg gjerne skulle sett mer av.

Denne gangen har utvikler Konami valgt å gå en litt annen vei. I stedet for å starte en ny vampyrjakt med store områder og mye frihet, har valget falt på å gi oss en oppdatert utgave av Castlevania: Rondo of Blood, som aldri før har blitt utgitt utenfor Japan. Som du kanskje er klar over allerede, betyr dette mindre utforskning, og mer fokus på å komme seg helskinnet gjennom en rekke enkeltstående brett. Gameplayet er så godt som uendret, mens grafikken har blitt tredimensjonal.

For de som allerede kjenner tårene trille nedover kinnet, er redningen likevel nær; en portering av PlayStation-klassikeren Symphony of the Night er også med på kjøpet, men kan bare låses opp ved å finne en godt bortgjemt gjenstand i nyutgaven av Rondo of Blood.

Fem skritt tilbake

Richter Belmont rir mot hjemstedet sitt i rasende fart. Den lille landsbyen er i ferd med å brenne opp, og kryr av ekle monstre som har dukket opp etter at Dracula ble vekket til live av den maktgale presten Shaft. Sammenligner vi Richters fysiske utseende med heltene fra de nyere Castlevania-spillene, er det enkelt å lage seg en aldri så liten forestilling om at det vil bli en smal sak å renske byen for vemmelige skapninger. Vi snakker tross alt om små grupper monstre som trasker tankeløst rundt i flate bygater. Ja, så feil kan man ta. Rondo of Blood er nemlig en real utfordring fra første stund.

I bunn og grunn er det Richters egne begrensninger som gjør Rondo of Blood utfordrende. Han har rett og slett veldig få ess i ermet. Han faller faktisk ikke veldig langt unna betegnelsen «bondeknøl». Gjennom hele spillet er vår helt i besittelse av «The Vampire Killer», en legendarisk pisk som ikke akkurat er lettsvingt. I tillegg til pisken kan Richter bære med seg ett enkelt spesialvåpen, som for eksempel dolker som kan kastes mot fiendene. Kampen om å overleve blir ikke gjort enklere av det faktum at Richter ikke kan løpe, eller benytte seg av det kjekke bakoversteget flere av etterfølgerne hans har lært seg. Richter er klumsete, og det må du leve med. Samtidig har du all rett til å undre deg over hva utviklerne egentlig tenkte på når de lot en enkel løpefunksjon utebli fra et actionspill anno 2008.

Mine første timer med Rondo of Blood var ikke spesielt morsomme. Gang på gang ble jeg drept av flaggermus og beinrangler som verken beveger seg raskt, eller er har mange måter å angripe på. Fiender man lett hadde kunnet taklet med raske og smidige våpen, kan bli rene mareritt i Rondo of Blood. Du har pisken, og ett ekstravåpen. Angriper du én gang uten å treffe målet, ender du ofte opp med huggtenner i strupen. Å hoppe over fienden er også enklere sagt enn gjort, da Richter ikke har mulighet for å ta springfart.

Rondo of Blood er veldig utilgivende i begynnelsen, men mykner opp etter litt jobbing. Etter hvert lærer man seg de forskjellige fiendene å kjenne; noen tar man lett av dage ved å angripe mens man sitter nede på huk, andre faller tafatt sammen når man angriper fra oven. Sammen med det todimensjonale gameplayet, gjør vanskelighetsgraden det lett å trekke streker mellom Rondo of Blood og en rekke arkadespill bygd på lik filosofi. Samtidig blir det pinlig klart hvor tungvint og gammeldags gameplayet faktisk er. Irritasjonsmomentene er mange, men selv gamle slitere kan sjarmere.

Stemningsfull jakt

Okay, gameplayet er gammeldags, og kommer utvilsomt til å skuffe de som forventer å få et flunkende nytt Castlevania-spill servert på sølvfat. Men tro ikke at alt er tapt; Konami treffer nemlig bedre på andre områder. Ta for eksempel musikken; den virker mer intens og dramatisk enn i noen av de eldre håndholdte spillene. På tross av kronglete gameplay, er det som om de musikalske stykkene drar deg inn i spilluniverset – du blir hele tiden lokket til å fortsette. Skulle du komme til å forelske deg i et av musikksporene (noe som trolig kommer til å skje), er det mulighet for å bytte ut musikken på et brett, og heller lytte til spor fra en annen del av spillet.

Som nevnt tidligere, er grafikken i Rondo of Blood helt ny. Den gamle 16-bit-grafikken har blitt erstattet med tredimensjonale omgivelser og mer detaljerte figurmodeller. På tross av at gameplayet fortsatt er like todimensjonalt som det alltid har vært, foregår det mye i bakgrunnen. Vinduer knuses, og frem spretter en utsultet varulv som ikke sier nei takk til en god porsjon næringsrik hjernemasse. I mellomtiden har et levende skjelett dukket opp bak deg, og pisken må frem. I neste sekund flyr beinsplintene i lufta, og et blodig lik ligger igjen på bakken med dolker i ryggen. Selv trasker du videre, på stø kurs mot flaggermussjefen du har blitt drept av de siste elleve gangene du prøvde deg mot ham.

Men dit kommer du ikke før du har klatret opp til toppen av det nærliggende steinslottet. Veien til topps er farlig; ikke bare fordi slottet er bevoktet av alle tenkelige monstre, men fordi et infernalsk uvær herjer i lufta. Nok en gang er det bakgrunnen som fanger oppmerksomheten. Ikke spør meg hvorfor de befinner seg der, men de store tannhjulene som snurrer rundt i et mildt sagt forvirrende maskinsystem er gull verdt. De har ingen nyttig funksjon, du kan ikke en gang ta på dem, men regnet og lynnedslagene som får hjulene til å glimte opp skaper en følelse av at dette spillet er så uendelig mye mer enn et enkelt arkadespill hvor helten ikke kan løpe, og har ferdigheter som enkelt kan telles på én hånd. Nyutgaven av Rondo of Blood er kanskje det vakreste spillet i serien, og stemningen er alltid på topp.

Herlige hemmeligheter

Noen av brettene gir deg mulighet til å velge mellom forskjellige ruter, altså er det flere måter å komme seg igjennom spillet på. Velger du de riktige rutene, vil du finne gjenstander og personer som låser opp diverse bonusmateriale. Det er nettopp dette som redder The Dracula X Chronicles fra å ende opp på midten av karakterskalaen. Jeg kan blant annet nevne Maria Renard, som blir spillbar i Rondo of Blood så snart du har reddet henne fra klørne på motstanderne. Maria beveger seg raskere og smidigere enn Richter, og lar dyrevennene sine angripe fienden i stedet for å slåss selv. Jentungen passer kanskje ikke like godt inn i de dystre omgivelsene som Richter, men gir spillet høyere underholdningsverdi.

Annet snacks som kan låses opp, er fullversjoner av det originale Rondo of Blood og Symphony of the Night. Førstnevnte spill er veldig likt den oppdaterte utgaven, men kommer med todimensjonal grafikk. Det gjør også Symphony of the Night, som på sin side er en helt annen opplevelse. Spillet er gigantisk, og ligner mye på de to Castlevania-spillene på Nintendo DS. Helteskikkelsen Alucard er lett til beins, har raskere (og flere) våpen, og egner seg mye bedre til kamp enn det Richter gjør. Symphony of the Night er et utmerket eksempel på hvordan en spillserie kan forandres til det bedre, uten å nødvendigvis måtte gjøre om på grunnkonseptet, som fortsatt er å slakte monstre og til slutt ta knekken på selveste Dracula. Det er måten dette gjøres på som har blitt så utrolig mye bedre.

De noe lineære brettene fra Rondo of Blood er ikke å finne i Symphony of the Night. I stedet får du et stort slott fylt til randen av hemmeligheter å bryne deg på. Konami har også kastet en rekke rollespillelementer på lasset, hvilket betyr at du blant annet blir sterkere jo mer du slåss. Til rådighet har du en rekke forskjellige våpen, og ikke bare pisken Richter svinger på i Rondo of Blood. Utforskning spiller en veldig sentral rolle, og er med på å bringe Castlevania-serien til nye høyder. Gjemt i Draculas slott finnes et imponerende antall hemmelige rom og skjulte områder, som kan nåes ved å ødelegge bestemte vegger, eller på andre måter komme seg vekk fra allfarvei.

Våpnene er gjerne sterkere og raskere enn de du har hatt tilgang på tidligere, men trengs ofte ikke for å komme seg gjennom spillet. Det er nettopp dette som er så utrolig tiltalende; du har frihet til å spille på den måten du selv ønsker. Å styrte etter Dracula uten å se seg til side kan fungere, mens det samtidig er veldig underholdende å finkjemme slottets korridorer, i håp om å finne alle hemmelighetene. Helhetsinntrykket blir også bedret av Alucards fysiske form ­ han er tross alt mye sprekere enn Richter ­ men det er all friheten som gjør Symphony of the Night til den mest solide spillopplevelsen i The Dracula X Chronicles.

Hvorfor Symphony of the Night ikke kan spilles før man har funnet en bortgjemt gjenstand i nyutgaven av Rondo of Blood, forblir meg en gåte. Vi snakker tross alt om et av de desidert sterkeste spillene i serien, som både er lengre og i mine øyne mer underholdende enn Rondo of Blood.

Konklusjon

Å sette karakter på Castlevania: The Dracula X Chronicles er ingen enkel oppgave. I spissen av utgivelsen finner vi nyutgaven av Rondo of Blood, som med gammeldags og tungvint gameplay får meg til å lengte sårt etter de større spillene i serien, hvor frihet står høyt på lista over nøkkelord. Samtidig er spillet slående vakkert, og lydsiden i en klasse for seg. Når det er sagt, er det veldig godt å kunne falle tilbake på det inkluderte Symphony of the Night, som i seg selv gjør The Dracula X Chronicles til en herlig opplevelse. PlayStation-klassikeren er som skapt for håndholdt spilling, med friere gameplay som er mer i takt med det mange forventer av nye spillutgivelser.

Har du spilt Symphony of the Night til døde ved tidligere anledning, er det begrenset hvor mye underholdning The Dracula X Chronicles kan by deg på.