Gabriel er med andre ord en fyr som ikke sier så mye, men han gjør opp for dette med en herlig brutal og visuelt stimulerende slåssestil. Blodet flyter akkurat i akkurat brede nok elver når monstre halshugges, og mekanikkene som ligger i bunn for komboene og henrettelsesmetodene er svært solid gjennomført.
Spillet kan på mange måter sies å være svært utfordrende, men takket være et overlegent responsivt og presist kampsystem er det alltid mulig å komme seirende ut av selv de mest kinkige situasjoner.
Det kreves riktignok at du bruker de forskjellige angrepene på korrekt måte, og drar nytte av spillets to magityper: lys og mørk. Lys magi gjør at skaden du volder på dine motstandere helbreder Gabriel til en viss grad, men mørk magi gjør at Gabriel tar vesentlig mer skade. Man kan bare ha en aktiv om gangen, så det gjelder å være effektiv i å bytte mellom disse.
Det skal nevnes at det kan bli litt i overkant vanskelig å holde styr på alle triksene Gabriel lærer seg. Underveis i historien oppgraderes Gabriels piskekors seg utallige ganger, og når man i tillegg får en rekke nye verktøy og magier å bruke, som alle har egne opplåsbare komboer med mer eller mindre tilfeldige knappekombinasjoner kan det bli litt trangt oppi hodet på en stakkars spillanmelder. Det jeg først og fremst savner er en eller annen form for systematikk i hvordan man utfører de forskjellige angrepene.
Men i det store og hele betyr dette lite, slåssingen i Castlevania: Lords of Shadow er underholdende til siste stund. Høydepunktene er selvsagt de mange bosskampene, om det er mer tradisjonelle fiender som troll og varulver, eller gigantiske titaner. De sistnevne kampene hører definitivt til blant de aller mest storslagne og adrenalinpumpende spillopplevelsene jeg har hatt i min spillkarriere, ikke minst takket være den feiende flotte presentasjonen.
I de største kampene må du typisk først klatre opp på dyret, og deretter finne monsterets svake punkt og knuse disse med korset. Klatringen er i likhet med slåssingen svært gjennomført og solid – selv om det ikke akkurat er utrolig mye som skiller spillet fra andre i dette henseendet gjør de spektakulære utsiktene denne risikosporten svært spennende.
Konklusjon
Mange vil nok se på Castlevania: Lords of Shadow og bare se likhetene med andre lignende spill som for eksempel God of War. Og selv om spillet har svært mange grunnleggende likheter med andre spill av denne typen er Lords of Shadow et spill som er mer enn verdt å oppleve for sin egen del.
Dette sier jeg både fordi det er ekstremt kapabelt hack and slash-spill, men også fordi spillet har noe helt eget å by på.
Det nyeste Castlevania-spillet er kanskje det lengste spillet jeg har opplevd av denne typen, og mye av tiden bruker du på å forsere områder helt uten fiender. Atmosfære og stemning er to punkter som må ha vært skrevet på enhver designertavle i Mercurysteam sitt studio, og her leveres det bøttevis av frysningsfaktor.
Om Castlevania: Lords of Shadow egentlig kan regnes som et Castlevania-spill skal ikke jeg forsøke å svare på. Men vurdert som et spill som står på egne ben er det svært lite å utsette på denne perlen.
(Castlevania: Lords of Shadow er nå ute i butikkene, og tilgjengelig til både Xbox 360 og PS3. Denne omtalen er basert på sistnevnte utgave.)
Les også:Er du utålmodig?
Les også:Castlevania: Lords of Shadow rett rundt hjørnet
Les også:Anmeldelse: Enslaved: Odyssey to the West
