Den klassiske vampyrjegerserien Castlevania har tradisjonelt sett vært en plattformspillserie for én spiller, men de siste årenes spill til Nintendo DS har også introdusert en flerspillermodus. Selve grunnlaget for Harmony of Despairs eksistens er flerspillermodusen, og spillet slekter også sterkt på sine DS-brødre forøvrig – spesielt Boss Rush-modusen.
Løsrevne brett
Spillet gir deg riktig nok muligheten til å spille alene, men inneholder ikke noen enspillerdel i tradisjonell forstand. Det har ikke noen historie eller hovedperson, men isteden bare seks ulike brett som spilles i rekkefølge, uten videre sammenheng.
På forhånd har Konami fremhevet at spillet kjører i full HD, hvilket er merkelig med tanke på at spillets grafikk utenom menyene er klippet og limt fra DS-utgavene. Det samme er for øvrig både brettdesign og fiendedesign.
Spillfiguren velger man selv blant en lang rekke tidligere Castlevania-helter, inkludert Alucard, Soma Cruz, Shanoa og Charlotte Aulin. Noen av rollefigurene bruker magi, mens andre bruker tradisjonelle våpen, og stort sett har hver av figurene evnene de har hatt i tidligere spill.
Et fullblods utstyrssystem er inkludert, og innsamling av våpen, rustninger og andre skatter er halve vitsen med denne Castlevania-utgaven. I tillegg fungerer det for flere av figurene slik at jo mer man bruker hvert enkelt våpen med hver enkelt figur, jo mer skade gjør vedkommende med nevnte våpen.
Figurene som bruker magi er avhengig av å stjele nye trylleformler fra fiender, en prosess som er fullstendig mangelfullt beskrevet i spillets hjelpesider, som man enten må kjenne til fra før eller rett og slett Google for å finne ut av.
Fortapt eller femte hjul på vognen
Dessverre lider Harmony of Despair under flere merkelige designvalg. Enspillerdelen og samarbeidsdelen er prikk lik i utforming og fiendenes styrke. Resultatet er at utfordringen varierer voldsomt avhengig av om man spiller alene eller ikke. Dersom man velger å spille alene må man ikke bare holde seg i live, men også nå fram til hovedfienden og drepe ham før det har gått en halv time. Om tiden løper ut eller man dør må man starte brettet på nytt. Man beholder dog ting og tang man har funnet før man dør.
Brettene arter seg også som rene labyrintene – spesielt det ene hvor man kan må entre magiske portaler som man ikke på forhånd kan vite hvor ender, og flere steder er det en fordel om en spiller kan trekke i en spake i en del av brettet mens den andre venter på at en dør skal åpnes i en annen del. Når man derimot spiller alene må man normalt sett prøve et par ganger og lære brettdesignet for at man skal rekke fram i tide, og sannsynligvis må man også spille en haug ganger ekstra for å opparbeide seg tilstrekkelig med utstyr til å overleve hele brettet.
Om man derimot har med seg fem medspillere fortoner det hele seg svært annerledes, og med mindre alle seks løper rundt og tuller seg kan man optimalt sett fullføre spillets seks brett i løpet av et par timer.
Utviklet i hast?
Du kan nok likevel regne med at det tar flere timer enn det burde, for her har man også inkludert tidenes dårligste matchmaking-system. Dersom man ikke har venner å invitere blir man plassert i lag med vilt fremmede, uten mulighet til å filtrere på annet enn landet spillerne skal komme fra. Dermed havner man alltid sammen med et lag der alle har forskjellige ønsker av brett og vanskelighetsgrad, og på toppen av det hele opplevde undertegnede stadig at tilkoblingen til andre spillere ble brutt.
Det virker som om utviklerne har sett for seg at spillerne skal bruke mye tid på å forbedre sin rollefigur. Man blir belønnet, og kan stadig både gi og ta imot mer skade. Det er blant annet oppskriften på mang et godt rollespill, men her er det ikke særlig mye å strebe etter annet enn utstyret og statistikken i seg selv.
Det er riktig nok også inkludert en konkurransedel der man blir satt opp mot opptil fem andre i et veldig begrenset område, hvor målet er å skade de andre mest mulig. Men spillet mangler fullstendig et raffinert kampsystem som kunne ha gjort det til noe i nærheten av et skikkelig, kompetitivt slåssespill, og den eneste funksjonen dette til syvende og sist får er en arena hvor man kan se hvordan ens eget utstyr og statistikk måler seg mot andres. Man blir tilsynelatende ikke satt opp mot spillere på samme nivå, så forvent ingen rettferdig kamp. 
Spillet har for all del nostalgien på sin side, og musikken alene er nok til å gi en gammel Castlevania-fan noen gode øyeblikk, men Castlevania-katalogen er såpass stor at det spørs om ikke de aller fleste ville være tjent med å heller finne frem et eldre og bedre spill i samme serie, for eksempel de latterlig mye bedre DS-utgavene dette er basert på.
Konklusjon
Harmony of Despair er så til de grader basert på repetisjon, spesielt i den latterlig vanskelige enspillerdelen. I tillegg har det en rotete og relativt uinteressant flerspillerdel – med mindre man er så heldig å ha noen faste følgesvenner å spille med.
Det er heller ikke til å komme bort fra at Castlevania-tilhengere nok har vært borti det aller meste av innholdet i spillet fra før, siden brettene, fiendene og utstyret er hentet rett fra tidligere spill. På tross av dette har det altså bare seks brett.
Castlevania har vært en favoritt hos meg siden Super Castlevania IV på SNES, og jeg har også i senere tid storkost meg med nyversjoner av Symphony of the Night samt de trivelige DS-spillene. I forhold til disse gode opplevelsene er Harmony of Despair en gedigen skuffelse.
Castlevania: Harmony of Despair er foreløpig bare å finne på Xbox Live Arcade.
- Les også: Anmeldelse: Limbo
- Les også: Anmeldelse: Hydro Thunder: Hurricane
- Les også: Harmony of Despair på vei
