Lekeplass uten lekeapparater
Isolert sett er oppgavene som regel grei tidtrøyte – det er omtrent umulig å bli sittende fast på noe her, for alt er tilpasset slik at det skal være noenlunde lettvint å komme seg forbi – men nettopp dette er også hele problemet. De fleste oppgavene føles utelukkende som noe man skal komme forbi – og dermed ikke som spillopplevelser som er givende i seg selv.
Fotografifaget du får tilgang på litt ut i spillet er et annet godt eksempel. Det kan være at det å gjøre noe såpass komplekst som fotografi til et aktivt, spennende spill er en vrien oppgave, jeg vet ikke. Men når det eneste spillet ber deg om, er å lete opp noen definerte motiver og ta bilde av dem på klart definerte måter, er hele ideen – fotografi – brått redusert til noe vi kjenner så alt for godt – løpeguttoppdrag. Løp hit, løp dit, og kom så tilbake. Det er verken interessant eller morsomt, det er bare arbeid.
I stedet for å gi oss flere titalls ulike typer oppgaver, hadde det ærlig talt vært bedre om Rockstar hadde fokusert på å lage fem-ti stykker som faktisk var givende. Jeg ser for meg en verden av muligheter, ikke bare ved å binde ting tettere sammen og ved å få utforskningen til å føles inspirerende, slik nyere Metroid- og Castlevania-titler, men ved å ta spillkonseptet på alvor: Hva slags aktiviteter er det som gjør at det er moro å være slyngel? Hva med å la spilleren selv ta den kreative biten – er ikke litt av moroa å finne på utspekulerte knep? Å pønske ut smarte planer for å unngå å få pryl eller bli fakket?
Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det burde ha vært gjort, men svaret er i hvert fall ikke å lage en Grand Theft Auto-kopi uten alle de morsomste ingrediensene. Dessverre, Rockstar: Det er rett og slett ikke like morsomt å sykle rundt i bedagelig tempo som det er å fyke av gårde langs landeveien i en stjålet sportskjerre, og den lusne spretterten er rimelig døv sammenligna med Molotov-cocktailer.
Nye spillideer har som regel godt av en frisk, kreativ vri – spilldesignet må som regel gjøres på nytt om det skal bli noe nevneverdig ut av det. I Canis har man i stedet tankeløst presset noe tilsynelatende nytt inn i en gammel formel, og resultatet er jevnt over både statisk og langdrygt.
Men også når spillet faktisk gir deg nye evner, som i teorien skulle kunne ha vidstrakt betydning for videre spilling, faller det hele i fisk. Et godt eksempel på det er rullebrettet du får ganske tidlig i spillet, og som du kan finne fram når du måtte ønske for litt rulleaction. Herlig, tenkte jeg – dette måtte da åpne massevis av muligheter for å gjøre det morsommere å traversere campus? Kanskje ville jeg få muligheten til å bruke kanter og ramper i landskapet for å ta snarveier og leke deilig? Kanskje ville det nå gå betraktelig fortere å komme seg fra A til B? Hvis utviklerne hadde litt god tid, så hadde de kanskje til og med laget skatekonkurranser jeg kunne delta i? Eller hva med nye ruter over skolegården, langs strømlinjer og over taktopper? Dette var akkurat hva spillet trengte – en liten injeksjon av morsom navigasjon og lek!
Vel, det vi har fått er i stedet et brett som beveger seg omtrent like raskt som du selv løper, og som du kan utføre små hopp med. Det er med andre ord verdiløst – det kan ikke brukes til noe som helst annet enn å rollespille at du skater, og har ingen verdi ut over den eventuelt stemningsskapende.
Hva var da hensikten?
Konklusjon
Det er mye å forvente av et spill at dyktig musikk, setting og stemning skal klare å bære noe som ellers stort sett er et hav av middelmådigheter. Canis Canem Edit lar deg gjøre alt mellom himmel og jord, fra å kysse jenter og gi dem blomster til å sykle byen rundt eller banke opp medelever – men alt sammen er like uspektakulært, endimensjonalt og mest av alt: arbeid. Det er en samling med lettvinte småoppgaver, hvorav nesten ingen stikker seg ut som minneverdige, og selv de som gjør det, er gjerne minneverdige ikke på grunnlag av hva du faktisk gjør, men på grunn av den utsøkte stemninga.
Canis Canem Edit gir deg masse plass å boltre deg på, men det eneste du kan gjøre på den er å løpe rundt og titte på lasteskjermer. Det er en lekeplass uten lekeapparater, og det regelrett tråkkes på av alt fra Psychonauts til San Andreas.
Jeg hadde virkelig håpet på mer.
