Både romantikere og actionfrelste blant oss vet hvilket potensial det ligger i å lage skytespill med cowboyer og indianere. På papiret virker det faktisk veldig lett, mye gir seg jo selv i form av vår egen fantasi og forestillingen av denne verdenen. Derfor er det skuffende at så få spill med dette temaet faktisk klarer å bli titler vi husker. Ja, vi har et par, slike som Outlaws og Gun. Disse spillene forsøkte å fange tidsalderen på sine måter, og nå er det Call of Juarez og utvikler Techland sin tur. Sett en boks tomatbønner over telyset, og sørg for at revolveren sitter løst i beltet – kuguttane kjem!
Splittet personlighet
I Call of Juarez tar vi tidsmaskinen tilbake til den elleville vesten, på grensen mellom USA og Mexico. Et mystisk drap på et ektepar danner grunnlaget for en tidvis god historie, og det er to hovedpersoner som skal føre deg frem til den endelige konklusjonen. Billy er en upopulær ung mann, med en brokete fortid – som øyensynlig har utført drapet på ekteparet. Presten Ray er den avdøde mannens bror, og viker fra en hellig tilværelse for å søke hevn over morderen. På den måten blir historien fortalt som en katts jakt på musa. Dette er positivt fordi man får se en interessant historie fra flere perspektiver. Det negative er at spillet blir en berg-og-dal-bane. Det blir som et jaktspill der du i det ene øyeblikket skyter storhjort, mens du i det andre lister du deg inn på ekorn og småmeis.
For det er nemlig slik at spillet har flere brister, også i oppdragene som er fordelt mellom hovedpersonene. Presten Ray er alltid interessant å følge. Ikke bare er hans bakgrunn spesiell, han sparker rumpe fra begynnelse til slutt. Med Ray er det action hele veien, og du surfer på en herlig voldsbølge. Billy er rett og slett en pingle. En hund som heller sniker seg rundt trestubber fremfor å konfrontere sine fiender. Situasjonen hans krever kanskje list, han er tross alt ettersøkt. Likevel er han til tider patetisk – i store deler av spillet viser han ikke vilje til å reise seg mot overmakten i det hele tatt.
Hvorfor må egentlig Billy snike seg rundt, kan han ikke bare trekke opp revolveren og fyre løs? Nei, Call of Juarez er nemlig full av tvangstrøyer. Valgfriheten er svært begrenset. Hvis et brett sier at du må snike deg dit og dit, da nytter det ikke å skyte alt som beveger seg. Nei, da er det tilbake til start. Spillet er rett og slett altfor oppdragsbasert, og i tillegg gir disse oppdragene svært lite rom for inspirasjon. Dermed blir du fanget i utviklerens klør, og løser Call of Juarez akkurat som de har planlagt. Alt er nøye regissert, og da blir det hele dessverre litt forutsigbart.
Spillets fysikkmotor åpner for at du skal løse praktiske gåter på egen hånd. Du kan nemlig løfte enkelte utvalgte objekter med hendene, for så å lage "stiger" av disse. Men nok en gang dukker den skjulte regissøren opp. Han vil at du kun skal gjøre slike ting på anviste steder. Hvis du er en smule kreativ og prøver deg på en lignende løsning et annet sted får du et usynlig stoppskilt midt i trynet. Dessuten er denne motoren såpass upresis at oppgaveløsning kan bli en pine som tærer på tålmodighet og tastatur.
Mye action
Call of Juarez er altså ikke et eventyr i romantisk forstand, det er action blandet med daff sniking. Når det kommer til intense skytekamper svikter imidlertid ikke spillet. Våpenmangfoldet er godt, og blir ikke mindre av at du kan plukke opp falne fienders pistoler og geværer. Nå er faktisk dette helt nødvendig. Du skyter nemlig så hardt og mye i dette spillet at våpen slites ut til langt over bristepunktet. Dermed må du finne erstattere regelmessig, noe som ikke er et stort problem om du er massemorder Ray. Mitt favorittvåpen ble etter hvert buen, det er synd den ikke kan brukes mer. Dessuten var et god gammeldags neveslagsmål ganske så fornøyelig – i tillegg til kasting av dynamitt og nedmeing med en klassisk gatling gun.
Vår hellige, men voldelige Ray har spesielle evner med sine pistoler. Han kan nemlig trekke to revolvere på en gang, for at du så får noen sekunder med sakte film. Dette minner litt om det vi har sett i blant annet Max Payne, bare i første person. Denne funksjonen er utrolig sterk, jeg opplever den kanskje litt for mektig i forhold til balansen i spillet. Men moro er det, dreping i sakte film slår selv den beste Bonanza-episode. Billy har også en lignende superkraft i sin bue, men den dukker opp for sent til at nytelsen blir fullendt.
Piskegutten
Billy har også andre talenter. Pisken er hans aller beste venn, ikke ulikt Indiana Jones – kanskje vi har med en mulig forfar å gjøre her? Pisken er ikke bare et våpen for Billy, det er et fremkomstmiddel. Flere av brettene der vår underdog deltar, er det nemlig lagt opp til at han skal forsere vanskelig terreng. Spillet gir deg selvsagt ikke noe valg, pisken må brukes. Her kan du heise deg opp og ned i trær (kun et få utvalgte, naturligvis), og svinge fram og tilbake som en liten Julius.
Et helt brett er faktisk dedikert piskens fortreffelighet, der du skal klatre et digert fjell for å finne en liten fjær. Interaktivitet med spillmiljøet er generelt sett positivt, men denne pisken føles påtvunget – det er nesten som om man vil skryte av hva den kan gjøre. Når du i tillegg ikke har noen valgfrihet rundt dens bruk blir det bare latterlig. Hvis vi ser på brettdesignet generelt er det for lineært, selv om det av og til maskeres godt. Du dyttes frem som kveg på en planlagt rute, og følelsen av tilhørighet og identifikasjon blir mindre. Verdenen er så begrenset at du dør av fall på en liten meter hvis fallet tilfeldigvis er utenfor allfarvei. Slik skal det ikke være.
Man får ikke action i et skytespill uten fiender, og dem er det mer enn nok av i Call of Juarez. Det er først og fremst cowboy og indianere som skal slaktes ned på veien til suksess. Deres kunstige intelligens består først og fremst av å bøye seg opp og ned bak et hinder – slik at de har kontroll over situasjonen. Det i seg selv er ikke så ille, men de gjør det i en rytme som staver ut ordet selvmord med store bokstaver. Da hjelper det lite at de fleste fiender er gode til å skyte, og at du ikke tåler mange skudd – fienden er rett og slett ikke smart nok til å hanskes med deg. De eneste rene dueller oppstår i, ja nettopp, dueller. Slike var jo klassisk i den ville Vesten, men føles påklistret i dette spillet. Utvikleren måtte liksom bare ha det med.
Atmosfære
Noe av det Call of Juarez gjør best, er å skape den riktige stemningen. Her er det vill vest for alle penga, det sørger en imponerende visuell opplevelse for. Alle miljøene virker svært gjennomtenkte, og er dessuten veldig godt egnet til skytespill av denne typen. Videre lykkes spillet med å skape karakterer, da spesielt gjennom de relativt gode mellomsekvensene. Du tror rett og slett på følelsene de to hovedpersonene beskriver, mye takket være grafikkens makt. Det eneste jeg savner er litt mer liv i denne ugjestmilde verdenen, det holder ikke at det dukker opp en søvnig klapperslange eller en skabbete ulv med ujevne mellomrom – det blir for dødt.
Spillet gnistrer altså visuelt, men det har sin pris. Det kreves mye av maskinen din å være cowboy, spesielt midt i kratt og busker. Videre er lastetidene latterlig lange, noe som er veldig prekært når du befinner deg midt i spillverdenen. Denne lastingen, sammen med autolagringen, gjør også spillet forutsigbart - du vet at det snart skjer noe viktig når ”auto-saving” kommer opp.
Techland lever opp til navnet, og leverer mye teknisk bra i Call of Juarez. Lyden er intet unntak, her er det mye å skryte av. Musikken falt jeg for umiddelbart, særlig når den akustiske gitaren dominerer. Lydsporet høyner stemningen i spillet, og er dynamisk helt fra start til mål. Stemmegivningen er også svært god, med presten Ray som en klar nummer én. Det er likevel synd at dialoger ødelegges av store pauser mellom det karakterene sier. Våpenlydene tilfredsstiller også en gammel kugutt som meg. Seksløperen er en drøm når lyden kombineres med det visuelle, der punktum finale er tjukk kruttrøyk.
Flere der ute vil nok bli fristet av at dette kan bli en litt annerledes skyteopplevelse på nett. Dere vil neppe bli skuffet, for her er det virkelig vilt. Modusene er ganske rett frem, med den variasjonen at det sedvanlige flagget er byttet ut med gull (selvsagt). Brettene legger til rette for en spennende opplevelse mot venn eller rival, og seksløperen er veldig deilig å bruke mot medmennesker over vår vide vev. Ingenting er som en skikkelig bykamp i den gamle vesten, dette er intenst! Hakking glimrer med sitt fravær, noe som skaper en herlig flyt i kampene. Flerspillerdelen er uten tvil verdt en titt, og gir plusspoeng i margen.
Konklusjon
Som jeg har vært inne på er ikke tvangstrøyer noe stas, og Call of Juarez er ikke noe unntak. Spillet serverer en god gammeldags lapskaus av historiefortelling, sniking, heseblesende action og herlig vesternstemning. Dessverre tvinges det hele inn i en ramme som er veldig trang, og spillet blir dermed litt klaustrofobisk. Du har ikke noen valgfrihet, selv om du lures til å tro det. Verdenen du befinner deg i virker dermed ikke organisk, men halvdød og forutsigbar. Heldigvis drar en god flerspillerdel opp inntrykket, i tillegg til at flere av brettene med presten Ray står frem som solide fra en ellers vassen beholdning. Call of Juarez er dessverre ikke en ny Messias fra amerikanernes trøblete historie - det er et helt greit skytespill.
