Imponerende, men lite revolusjonerende
Det kan virke som om Call of Dutys beste beskrivelse er nettopp det. Det har evne til å imponere deg kraftig, men utviklerne har trådt forsiktig uten å presse de teknologiske grensene fremover på noen som helst måte. Spillet er basert på en sterkt modifisert utgave av grafikkmotoren bak Quake III, noe som har både sine positive og negative sider. Den er først og fremst bunnsolid. Her er det svært få feil å finne, og de utvidelsene utviklerne har gjort ser ut til å fungere bra. Likevel føles det nokså utdatert. Det blir aldri skikkelig pent å se på, og du kan bare glemme den fysikk-festen vi blant annet så i Max Payne 2. Mest av alt ligner Call of Duty på det nokså identiske Medal of Honour både i utseende å væremåte. Teksturene kan ofte fremstå som bleke og uklare, og modellene er neppe noe du vil finne spesielt imponerende så langt som teknologien har kommet i dag. Der i mot er grafikken i Call of Duty ultra-dynamisk og spennende, og åpner for mye action på én gang. Det skjer noe hele tiden, og det virker som spillet kan dra på mye før den stagnerer. Dette skjedde kun én gang på anmeldermaskinen, og det var under første scene i kampen om Stalingrad.
Selv om kampanjen er mer eller mindre identisk hver gang du spiller gjennom den, har heldigvis Call of Duty et solid flerspiller-aspekt. Heller ikke her har utviklerne gjort noe særlig revolusjonerende, men i tillegg til de typiske spillemulighetene "Deathmatch" og "Team Deathmach", finnes det flere morsomme moduser å bryne seg på. I "Behind Enemy Lines" er en gruppe allierte fanget bak aksemaktenes linjer, og de får poeng for å holde seg i live i tillegg til å kverke den slemme siden. "Retrival" er et slags "Capture the Flag" hvor du skal stjele en bunke viktige dokumenter fra fienden, og bringe dem tilbake til et sikkert sted, mens i "Search and Destroy" må den ene siden ødelegge forskjellige gjenstander på brettet for å få flere poeng, mens den andre siden må hindre dem i å gjøre så. Det mest unike trekket ved Call of Dutys flerspiller-funksjon er det såkalte "Kill-Cam". Når du blir skutt og drept av en annen spiller, vil du ha muligheten til å se verden fra hans ståsted slik at du kan få vite hvor han gjemte seg på det aktuelle tidspunktet. Dette gjør at folk stadig forflytter seg, og det mer eller mindre eliminerer hele "camping"-konseptet som er særdeles fremtredende i mange spill.
Konklusjon
Når alt kommer til alt er Call of Duty et virkelig flott spill i sin sjanger, og inneholder alle de elementene som utgjør et suksessrikt skytespill. Bortsett fra å være satt i tidenes mest over-brukte setting - andre verdenskrig - gjør utviklerne en god jobb i å imponere og holde deg fengslet gjennom hele spillopplevelsen. Det er likevel vanskelig å se bort fra det faktum at dette er gjort utallige ganger før. Mye i Call of Duty er erke-typisk, og spillet i seg selv er også over på veldig kort tid. I tillegg greier det ikke helt å fange den episke følelsen av å befinne seg i en stortstilt krig hvor du bare er én av mange, selv om det gjør et iherdig forsøk på å skape akkurat slik en ramme. Det er også lett å savne det filmatiske preget i Call of Duty, og de følelsene som vanligvis er knyttet opp mot de fleste og uforglemmelige krigsfilmene slik som Redd Menig Ryan og nettopp Enemy at the Gates som spillet helt klart har brukt som inspirasjonskilde. Call of Duty er i bunn og grunn et imponerende spill, men dessverre ikke uten feil og mangler.
