Ufilmatisk
Det er ingen tvil om at Call of Duty er et flott medlem i sin sjanger. Som skytespill flyter det svært godt, kaster deg inn i noen intense skyteepisoder du aldri har sett maken til, samt å hele tiden drive deg til å "kun ta et oppdrag til". Likevel er det få innovative elementer her, og det meste er sett før i en eller annen form. Oppdragene er typiske - redd en krigsfange, plasser eksplosiver på strømgeneratorene, ta over en by og så videre. Selv om Call of Duty stiller seg bak sitatet "Ingen mann kjemper alene", er det som regel du som er stjernen i denne oppsetningen av andre verdenskrig. Selv om de andre soldatene vil fyke rundt deg og gjøre sin del for å kjempe vekk fienden, er det til syvende og sist du som bestemmer hvordan det hele ender. Det er kun du som blir bedt fullføre de forskjellige objektivene, og de andre er mer statister i et skuespill hvor du står i rampelyset. Dette er som regel hvordan Call of Duty er lagt opp, spesielt i de to første delene av spillet, og du får aldri den følelsen av å være en liten brikke i en storstilt krig. Det blir rett og slett litt Indiana Jones i andre verdenskrig.
Det er faktisk ikke før den siste og svært russiske delen av spillet hvor "Ingen mann kjemper alene"-sitatet kommer virkelig ut i lyset. Her har utviklerne helt klart latt seg kraftig inspirere av filmen Enemy at the Gates, en historie med utgangspunkt i virkeligheten hvor de sovjetiske styrkene iherdig kjemper vekk tyskerne fra byen Stalingrad. Vi snakker naturligvis om det berømte "slaget om Volga". Denne siste delen av spillet er utvilsomt hvor Call of Dutys potensiale virkelig skinner gjennom.
Men da sier det plutselig stopp. Dessverre - Call of Duty er nesten like kort som det kriminelt korte Max Payne 2, et spill vi omtalte for en liten tid siden her på Gamer.no. Det er rett og slett over før det begynte, selv om spillet er dratt ut over et oppdragsantall på omtrent 24. I motsetning til Max Payne 2 er ikke Call of Duty på langt nær like filmatisk. Faktisk skuffende lite filmatisk, noe som gjør spillopplevelsen litt mindre givende enn den kunne ha vært. Naturligvis er det blodig morsomt å delta i intense skytepisoder hvor geværer gløder og fiender faller som fluer, men "det lille ekstra" - det filmatiske preget - er ikke tilstede i Call of Duty. Dette kunne rett og slett vært bedre om utviklerne hadde lagt inn noen mellomsekvenser, pepret og saltet med litt dramaturgi og skapt et litt mer menneskelig bånd mellom de soldatene du opplever dette marerittet sammen med. Call of Duty er et spill hvor følelser burde vært en sentral del, men som til syvende og sist er helt utelatt.
Tungt skriptet
Selv om Call of Duty er et spill hvor du kan bli viklet inn i skyteepisoder som aldri ender, er det også et spill som er tungt skriptet. Her blir du mer eller mindre hele tiden ledet gjennom brettene som en liten unge, og hendelsene kommer på løpende bånd til fastsatte tider så lenge du har gjort det som utløser neste trinn i oppdraget. Dette er ikke nødvendigvis negativt, bortsett fra at når du spiller gjennom spillet en andre gang vet du akkurat hva du skal gjøre og når ting skal skje. Call of Duty har også en stor andel "on-rails"-oppdrag. Dette er rett og slett situasjoner som oppstår hvor du blir plassert på en bil eller lignende, og du må fyre av mot de aktuelle fiendene som forfølger deg og din sjåfør. Dette er likevel svært morsomt i Call of Duty, spesielt når du skal manøvrere AA-kanoner ("anti-air") og fyre løs mot innkommende bombe-fly. Call of Duty gjør en iherdig innsats i å gi deg forskjellige oppdrag og målsettinger hver gang, og selv om oppskriften er gammel og velkjent holder spillet deg festet til skjermen vel og lenge - spesielt fordi spillet suger deg inn i de virtuelle krigshandlingene.
Et av de elementene som antakeligvis vil gjøre størst inntrykk på deg er nemlig lyden - og til dels musikken, også. Call of Duty har et spektakulært lyd-design, med krystallklare effekter og en lyd-bruk som overgår all forventning. Hvis du kan virkelig gi Call of Duty rettferdighet ved å ta i bruk et skikkelig surround-anlegg, vil du kjenne at du blir dratt rett inn i disse ville skyteepisodene spillet florerer av. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det høres ut i en krig hvor hundretusener av mennesker braker sammen, men dette må være fryktelig nære. Musikk er et virkemiddel som blir lite brukt i Call of Duty, dessverre, men når det endelig sparker fra med nydelig orkestermusikk i det du befinner deg midt inne i Stalingrad - da vil du innse at du kan få gåsehud av langt mindre.
