Det så utvilsomt lovende ut når vi fikk tatt en sniktitt på det i Los Angeles tidligere i år, og selv om sluttresultatet absolutt er et flott skytespill med svært mye å gi, når det ikke helt opp til det bildet som var fremstilt på forhånd. De fleste vil sannsynligvis finne mengder av rask og intens action i Call of Duty, men noen skytespill-revolusjon er det rett og slett ikke.
Sammen står vi
Som stålbjelker, og gjør styrke sterkere. Sitatet passer perfekt inn i det konseptet som er Call of Duty, et spill som baserer seg på samarbeid og broderskap på høyt plan. Ære og patriotisme gjennomsyrer tittelen til de grader, slik at du nesten føler deg skyldig i å sitte der og spille et PC-spill basert på en krig våre forfedre kjempet for at vi skulle nyte godt av vår egen frihet. Call of Duty kommer på to skiver, spekket med lite annet enn rent gameplay-messig innhold. Historien i spillet fortelles mer eller mindre utelukkende gjennom notater som angivelig skribles ned i din figurs dagbok, og det er på denne måten du blir presentert til det neste oppdraget. Call of Duty er likevel noe unikt bygd opp da du skal ta over rollen som hele tre forskjellige soldater i løpet av spillets gang - en amerikaner, en brite og en russer. I stedet for å hoppe frem og tilbake mellom disse går du fra den ene til den andre, og avslutter spillet som en stolt soldat for de røde styrkene i øst. Men pass på: Følger du ikke godt med vil du antakeligvis ikke merke at du bytter hær i det hele tatt.
Call of Duty gjør en dårlig jobb i å understreke dette, og det vil sannsynligvis ta et par oppdrag før du i det hele tatt har lært navnet på den soldaten du spiller. Hvert hær-bytte er illustrert med et nytt slags "super-oppdrag". Dette oppdraget består av mange mindre oppdrag, og det er disse som blir beskrevet i dagboken din. "Super-oppdraget" blir der i mot introdusert med stillebilder, sannsynligvis mye historisk materiale, akkompagnert med en sjefsstemme som gir deg ordre, advarsler - og noen patriotiske lovord.
Call of Duty spiller ut som et hvilket som helst annet skytespill. Her er det svært lite nytt i måten å gjøre det på, noe som naturligvis er positivt for oss spillere. Kontrollsystemet er enkelt og strømlinjeformet: Du bytter våpen med musehjulet eller tall-tastene, du beveger deg på den typisk "WASD"-måten og du fyrer av med museknappen. Call of Duty er en anelse mer dynamisk enn spill vi tidligere har sett, og denne gangen er det lagt mer fokus på hvordan du skal unngå kulene i stedet for å plukke opp "styrkedrikker" for å gjøre bot på de skadene du vanligvis blir utsatt for. Her kan du enten gå ned på kne, noe som gir deg bedre beskyttelse og som også gjør at du sikter bedre, eller du kan legge deg helt ned på bakken noe som videre forbedrer ditt forsvar og skyte-muligheter. Call of Duty kaster deg inn i et rent skyte-helvete. Dette er trolig det nærmeste du kommer skuddvekslinger uten å selv delta i en, og det kan tidvis bli så intenst at du må skru ned volumet fordi kuleregnet gir deg hodeverk. Mennesker skriker, kulene fyker og stridsvognende ruller over døde kropper - vi er i krig!
