Togtrøbbel
Det andre oppdraget vi fikk se – Mind the Gap – var også fra kampanjedelen, men utspilte seg ved Londons havneområder. Her er man en del av en gruppe på et hemmelig oppdrag, skjult av natten og regnet. Det eneste vi vet om målet er at vi skal fange «the bad guy». Nøkkelordet er sniking – man må jobbe seg sakte gjennom brettet, og plaffe ned fienden uten å bli sett.
Selv har jeg stort sett alltid likt de mer rolige snikesekvensene fra de tidligere Modern Warfare-spillene, og det er fint å se at de fortsetter med slike oppdrag. Overgangen fra sniking til jakting er plutselig, og den påfølgende sekvensen får blodet til å pumpe raskere. Dette lover bra for alle som liker slik overdådighet.
Når man så etter å ha sneket seg fra bygning til bygning kommer frem til målet – bakpartiet på en stor varebil – viser det seg at «the bad guy» er forsvunnet og bagasjerommet er tomt. Med ett flyver det kuler rundt deg fra alle kanter. Fienden har lurt teamet trill rundt, og det kan virke som om alt er tapt. Men så får du plutselig hjelp fra luften: et helikopter med flomlys dukker opp og meier ned alle fiendene, slik at du kan løpe etter oppdragsmålet.
Til slutt kommer du og resten av teamet til et tog der oppdragsmålet befinner seg, men det er for sent; toget kjører avgårde. Du hopper inn i en bil sammen med dine kollegaer, og kjører like greit på skinnene etter toget, mens dere febrilsk prøver å ta det igjen.
Det hele blir til en spektakulær sekvens – skuddvekslingene er vanskelige siden bilens sjåfør ikke har helt kontroll. Han prøver å legge seg på siden av toget, men må svinge krapt til høyre i siste liten når et motgående ekspresstog truer med å kræsje inn i bilen front-til-front. Toget og bilen suser forbi en av undergrunnsstasjonene, og forskremte sivile kjemper for å holde seg på bena.
Lyddesignet her virker detaljert, med kuler som suser fra alle retninger, ekspresstog som endrer lyd basert på tunellens lengde, og en eggende dramatisk musikk som alene er nok til å mane frem visjoner om tidspress, stress og hastighetsfokus. Infity Ward har blitt mestre på å gi slike påvirkningskraftige sansbare tilbakemeldinger som dette gjennom lyd, og det er vanskelig å se for seg at resten av spillet skal by på noe dårligere.
Spektakkel, spektakkel og mer spektakkel
Ved siden av deg kommer enda en bil kjørende opp mot toget for å prøve å nøytralisere fiendene, men ender opp med å tippe over og kræsje inn i toget og undergrunnsveggen. Sjåføren i din bil ser sin sjangse, og prøver også å komme nært innpå toget. Han ender opp med å miste kontroll på bilen fullstendig, og bilen tipper over og ruller bortover skinnene før alt blir svart.
Det er ingen tvil om at Infinity Ward og Sledgehammer Games forsøker å overgå forgjengerens spektakkelscener. Realisme er tydeligvis avleggs – her er det store eksplosjoner, jetfly mellom skyskraperne og togjaktsekvenser som i all sin overdådighet overgår virkeligheten. Alt er så adrenalinfylt, eksplosivt og massivt at jeg ble sittende med hjertet i halsen nesten hele tiden. Det hele føltes utmattende – både på godt og vondt.
Samtidig begynner det å bli tydelig at spillmotoren ikke er flunkende ny lenger, selv om de har finpusset en del på noen av effektene. Joda, eksplosjonene er massive, og ødeleggelsene er spektakulære, men rent detaljmessig klarer det ikke å nå helt opp til det vi har sett fra blant andre Battlefield 3 i det siste, og utviklerens stadige ambisjoner om å låse bilderatioen til 60 bilder i sekundet gjør nok at man må ofre litt på akkurat disse områdene.
På den andre siden kan man anta at de bygger videre på den utmerkede kontrollfølelsen som Call of Duty-spillene har finslipt år etter år – en spillfølelse som er oppstått blant annet på grunn av låsingen av bilderatioen til 60 bilder i sekundet. Og er det noe Call of Duty-serien ikke har råd til å ofre er det nok akkurat denne innarbeidede stabile kontrollfølelsen som så mange, inkludert undtertegnede, har lært å elske.
Konklusjon
Etter å ha sett to av brettene fra kampanjedelen sitter jeg igjen med en følelse av at Infinity Ward og Sledgehammer Games har prøvd å overgå seg selv med større eksplosjoner, flere adrenalinfylte og spektakulære sekvenser, og en videreføring av de intense oppdragene. På nåværende tidspunkt virker det som om kampanjedelen byr på et større, bedre, raskere og sterkere Call of Duty.
Likevel kan det bli en tung høst – konkurenten DICE står klar til å gå direkte i strupen på Call of Duty: Modern Warfare 3, og vil utvilsomt peke ut enhver feil og sin egen grafiske overlegenhet så ofte de kan.
Det er også viktig å huske at vi ikke har sett noe av flerspillerdelen enda. Vi har fått bekreftet at min personlige favorittmodus fra forgjengeren – Spec Ops– kommer tilbake, men har ikke fått vite en eneste detalj om hva som er forandret og ikke forandret.
Og det er akkurat på flerspillerdelen, som ingen enda vet noe om, at Call of Duty: Modern Warfare 3 kan overraske stort. Kampanjedelen har egentlig aldri kunne gjort noe annet en å stadig overgå seg selv, igjen og igjen, og det kommer den utvilsomt til å fortsette å gjøre. Det er nok bare å forberede seg på adrenalinfylt spektakkel som vil true med å sprenge hjertet når spillet kommer den 8. november i høst.
Spillet ble sett under et arrangement holdt av Activision i London. Turen og oppholdet ble dekket av Activision.
