Klokka var kvart over elleve en iskald mandagsnatt i Trondheim sentrum, rundt meg sto det titalls av småspente og forfrosne spillere som alle kikket på klokka unormalt ofte. Vi sto nemlig alle i kø utenfor den lokale spillsjappa som hadde nattåpent for Modern Warfare 2. Endelig åpnet døra, og som tatt fra en dårlig zombie-film nærmest flommet horden av spillere gjennom dørene. Og etter mye tripping fram og tilbake var det endelig min tur i kassa. Vel ute fra butikken hadde jeg fått både t-skjorte, plakat og ikke minst – selve spillet.
For the Record
Og etter enda mer venting, pluss en del banning grunnet en grufull Steam-aktivering som påsto spillet ikke var lansert enda, ble endelig skjermen dekket i sort – bokstavene Modern Warfare 2 lyste opp kontoret, stemningen var på sitt høydepunkt.
Og for å få det ut av veien først som sist: Nei, ingenting med spillet er nytt i den forstand at formelen ikke er endret fra forgjengeren. Det handler fortsatt om å skyte et morsomt antall fiender med all verdens skytevåpen mens du løper som ei hodeløs høne fra dekning til dekning. Enhver spiller som noen gang har spilt et FPS-spill vil umiddelbart forstå hvordan MW2 fungerer, men det er på ingen måte negativt. Spesielt fordi grunnelementene, som i forgjengeren, er så innmari gode. Det er nemlig morsomt å leke krig i MW2, rett og slett fordi våpnene føles særs autentiske. Nå har jeg riktignok kun avfyrt en ørliten brøkdel av våpnene som finnes i MW2, men noe sier meg likevel at resten av "ildpinnene" er nokså riktig framstilt de også.
Som forventet kom det fort fram at det er en stor fordel, om ikke en nødvendighet, at du er kjent med hendelsene i det tidligere spillet. Spillet kaster deg nemlig rett ut der teppet gikk ned for forgjengeren. Med andre ord er det atter igjen på med den skuddsikre vesten, ladegrep på favorittbørsa og bestilling av flybilletter til en real jordomreise. For nok en gang har noen glemt å låse skapet med all verdens troll og terrorister, og som ikke det var nok skjuler det seg også en dukkemester i mørket.
MW2 prøver innmari hardt å fortelle deg en engasjerende historie, og selv om den absolutt er godt over sjiktet, blir den etter hvert nokså forutsigbar. Og derfor, ironisk nok, relativt uengasjerende. Joda, det er både kontroversielle øyeblikk, scener til ettertanke og mer. Problemet er bare at spillet gaper over så mye at det tyter spagetti ut – med tråder alle veier.
MW2 føles veldig likt forgjengeren på veldig mange måter, og dette er stort sett positivt. Unntaket er tempoet. Tempoet i det forrige spillet var tidvis voldsomt hektisk, i MW2 er tempoet skremmende hektisk – hele tiden. Såpass hektisk er det faktisk at du fort risikerer å finne deg selv svimmel, sliten og faktisk nær døden. Fordi du har glemt å puste de siste fem minuttene.
Broken Arrow
Det er i alt voldsomt veldig mye (for å bruke en slik praktfull beskrivelse) å absorbere for de små grå. Grafikken er som forventet praktfull, spesielt de utrolige omgivelsene som er pinlig detaljert og blankpolert. Gjennom spillet vil du se både snøstormer og sandstormer, eksploderende fly, helikoptre, biler, snøskutere og mye mer. Altså egentlig alt som kan eksplodere.
Og som ikke det var nok har du også et utrolig hektisk lydspor som konstant jager deg fremover. Det, kombinert med at det konstant lydes kruttsmell rundt deg, kan få enhver til å kjenne seg litt ør i topplokket. Og selv om dette er tilnærmet kun positivt, finner jeg det også litt irriterende.
Tempoet slakker faktisk ikke av en eneste gang, her går alt i turbomodus fra start til slutt. I forgjengeren fikk man av og til sårt tiltrengte pustepauser i form av enkle minispill og sekvenser hvor man faktisk slapp å avfyre rifla. Det er ikke tilfellet i MW2. Det er svært tydelig at utviklerne har prøvd å overgå seg selv, dessverre har de prøvd såpass hardt at det blir nesten litt for mye. De pustepausene du faktisk får er de som skapes av irritasjonsmomenter som når lagkompiser setter seg fast, glemmer hvor avtrekkeren er, eller når de finner ut at de heller vil leke gjemsel.
Det er egentlig fryktelig synd, ettersom du ved enden vil føle deg litt snytt. "Var dette alt?" Siden tempoet er såpass nådeløst får du aldri tid til å stoppe opp litt, nyte omgivelsene eller rett og slett skikkelig kose deg. Misforstå meg rett, du vil garantert trekke på smilebåndet flere ganger gjennom spillet, og det er mer enn nok "WOW!"-øyeblikk. Problemet er bare at ingen av inntrykkene får synke skikkelig inn, rett og slett fordi det er såpass mange av de i "hulter og bulter". Og før du vet ordet av det, er det dessverre over. Det er ingen pen måte å si dette på, men MW2 er pinlig kort. Undertegnede brukte en plass mellom fem til seks timer fra start til slutt, attpåtil på den nest vanskeligste vanskelighetsgraden. Vi hadde liksom alle forventet at MW2 ville vare mye lenger enn forgjengeren, at spillet er betraktelig kortere kom derfor som et lite sjokk.
