LOS ANGELES (Gamer.no): – Si hallo til Riley, stotrer en smånervøs Graham Hagmaier fra Infinity Ward frem.
Den topptrente krigshunden knurrer litt, bykser over en stokk, og legger på sprang mot den fortumlede fiendtlige soldaten. Før mannen får summet seg ligger han på bakken og roper etter hjelp, mens Riley biter med dødelig kraft over strupen hans.
Det er brutalt på en måte Call of Duty-serien har vært en stund nå. Fjorårets Black Ops II viste nok strengt tatt mer enn det burde gjøre i enspillerkampanjen sin, blant annet med en stakkars som ble brent levende. Å bli filleristet av en Navy SEAL-hund i kommende Call of Duty: Ghosts er imidlertid ikke noe jeg ønsker skal skje med selv min argeste rival.
Year of the dog
Faktisk har Riley for lengst etablert seg som en publikumsfavoritt på verdensveven. Etter at han, muligens utilsiktet, ble fokuspunktet for de fleste under Xbox One-avdukingen i mai, har det knapt gått en dag uten at jeg har sett en referanse til den firbeinte krabaten.
Det er tydelig at Infinity Ward ønsker å profilere hunden som det store nye på enspillerfronten i år. Som et naturlig tilskudd til troppen kan man skifte synspunkt fra soldat til hund via et kamera. Fra denne skjermen kan an beordre hunden til å knurre, bjeffe for å forvirre og distrahere, stake ut et ukjent område, eller gå bananas på fiender i ulike situasjoner.
Riley virker å være et finurlig tilskudd til kampanjedelen på den korte tiden vi fikk under årets messe. Krabaten virker å ha en egen personlighet som tilføyer noe nytt til de alltid hardbarkede soldatenes stoiske ytre. Men så var det animasjonene, da.
Er dette neste generasjon?
Både Riley og hans to soldatkumpaner beveger seg noe unaturlig gjennom skogen. Ikke så mye at det er problematisk, men det er likevel overraskende halvgjort for et spill som for mange blir det første møtet med den nye generasjonen.
Det virker som om Call of Duty: Ghosts havner litt ubeleilig mellom to generasjoner nå i år. Det vi fikk se var utvilsomt Windows-utgaven av spillet, men det var lite som vitnet om at vi står overfor et generasjonsskifte. Menneskene og hunden føles som statister, og så særs utdatert ut blant resten av messens finslipte, nye grafiske vidundre. Det største hoppet blir nok at også Xbox One- og PlayStation 4-utgaven av enspillerdelen kjører med 60 bildeoppdateringer i sekundet i en oppløsning på 1920 x 1080.
Nå er ikke jeg blant de som vanligvis sutrer over grafikk, og det ser greit holdbart ut som et spill fanget mellom nytt og gammelt. At de prøver å overkompansere blir likevel veldig tydelig når de legger alskens skalerbare effekter på det grafiske grensesnittet.
Er du ute i skogen, blafrer det partikler og løv rundt deg. Når du dukker under vann i et annet oppdrag flyter det alger og smårusk i synsfeltet. Og spillet har tilsynelatende en distansevisningsgrense som er god og lang. Imponerende nok dét, men når steinrøysa til høyre for deg nærmest ser ut som plastlina blir jeg ikke helt overbevist.
Vi lister oss så stilt på tå
Det er også tydelig at Infinity Ward fremdeles bygger på den samme spillmotoren som de har gjort en stund nå, selv om de kaller den ny. Den er ny på samme måte som Bethesdas spillmotor for The Elder Scrolls V: Skyrim var ny, det vil si en sterkt oppgradert utgave, men ikke flunkende ny.
Mest ypperlig i demonstrasjonen var nok utsikten over fyrverkeriet i Caracas i et nytt oppdrag som vi fikk se. Her måtte soldaten fire seg loddrett ned en bygning med føttene plantet på veggen, og infiltrere nevnte bygning på en spennende måte. Det er i slike øyeblikk enspillerdelene i Call of Duty-serien virkelig skinner, med enkeltoppdrag som setter seg i hjernebarken og blir der en stund.
Felles for alle de tre oppdragene vi fikk se – en skogstur med Riley, en plasketur under vann og overnevnte vertikale skyskraperinfiltrering – er fokuset på sniking. Altså, ikke sniking som i Thief, Hitman eller Dishonored, men sniking i form av historien.
Snikefokuset er noe Infinity Ward har valgt å ha fordi spesialmilitærgruppen Ghosts skal holde seg så skjult som mulig, og gjøre oppdrag uten å bli oppdaget. Så langt ser det ut til å resultere i spillsekvenser som minner om skarpskyteroppdraget fra Call of Duty: Modern Warfare. Kanskje greit det, for det er ett av de beste enspillerøyeblikkene serien har bydd på så langt.
Ett spørsmål bryter seg på: Har vi fått nok nå? Er vi, alle som en, gått lei av Call of Duty? Stadig høyere salgstall sier nei, mens en hel skare av innbitte spillentusiaster på Internett sier ja. År etter år har serien utklasset sine egne rekorder pengemessig, og publikumet virker fortsatt å øke, men seriens anseelse i spillmiljøet har aldri vært lavere.
Som vanlig på dette stadiet i den årlige Call of Duty-syklusen nekter Activision og Infinity Ward å snakke om flerspillerdelen, så hva som skjer på den fronten aner vi ikke.
Konklusjon
Call of Duty: Ghosts virker på mange måter å bli et spill fanget mellom to generasjoner. Noen nyvinninger er det, men det er tydelig at Activision og Infinity Ward sparer på kruttet nå i første omgang.
Den nye settingen virker interessant, med et fokus på sniking i tematikken som jeg har savnet fra serien i en god stund. At fokusskiftet fører til en stor endring i hvordan man spiller Call of Dutys enspillerdel har jeg liten tro på, men en skal aldri si aldri.
Der jeg i fjor, etter å ha sett en tilsvarende demonstrasjon av Black Ops II, gledet meg til å prøve spillet selv, er jeg nå mer lunken. Så langt har ikke Infinity Ward greid å overbevise meg om at dette er en enspillerkampanje jeg har særlig lyst til ta et dypdykk i. Det er en god del måneder igjen til spillslipp, og utvikleren kan på den tiden greie å overbevise meg, men da må de legge bredsida til.
Les også: Se video fra Titanfall – Call of Duty-avhoppernes neste spill
Les også: Åpen verden i neste Metal Gear Solid
