Fortid og fremtid
Flerspillerdelen er ikke alene om å ha fått en liten oppussing – også enspillerkampanjen har flyttet litt om på systemene, og byr på noe som skiller seg litt fra seriens vante miljø.
Handlingen foregår denne gangen i to forskjellige tidsperioder. Vi får se hva som skjedde med Alex Mason på 70- og 80-tallet i årene etter begivenhetene i Black Ops, samtidig som Alex’ sønn, David Mason, utkjemper en relatert konflikt i 2025. De to historiene bindes sammen av den pensjonerte Frank Woods som bruker store deler av spillet på å fortelle David røverhistorier om hans far.
Bakgrunnen for denne historiegravingen er David og det amerikanske militærets forsøk å finne ut mer om spillets antagonist, Raul Menendez. I 2025 er Menendez leder for en revolusjonsgruppe som kaller seg Cordis Die, en gruppe som søker å jevne ut de urettferdige kapitalistiske maktforholdene i verdenen. Uten å røpe for mye kan vi også si at Menendez og Mason Sr. har en uheldig fortid sammen som gir ringvirkninger for tilstandene i 2025.
Treyarch skal ha ros for å ha konstruert den mest koherente og oversiktlige Call of Duty-historien siden Modern Warfare 2 kjørte serien ut i et evinnelig kaos av rollebytter, forræderier og verdensomspennende oppdrag. Det betyr ikke at alt er fryd og gammen.
Av og til merkes en stram regi og en spenningskurve som er blant seriens beste, men stort sett myser jeg skeptisk på de mange overdådige replikkene, banale referansene og problematiske figurmotivasjonene. Det hjelper liksom ikke at du greier å henge med på notene når notene ikke er spesielt gode.
På figursiden er ikke ting stort bedre. Masons soldatmakker, Harper, er ment å være en likandes rakker med en tydelig følelse av hva som er galt og riktig, men preges mest av at han lirer av seg de mest klisjéfylte replikkene i tide og utide. I forhold til Raul Menendez er han dog Shakespeare-materiale. Den store, slemme ondingens motiv for å nære hat til Mason-slekten er greit nok, om enn litt vel billig, men grunnen til at han driver Cordis Die er horribelt dårlig.
Om ikke annet tar historien deg med til svært varierte områder – alt fra urbane strøk i 2025s Los Angeles til Afghanistans sandkledte landskap på 80-tallet besøkes. Områdene skildres i god detalj, selv om det merkes at IW Engine ikke er blant de hvasseste på markedet lenger. Jeg lot meg likevel imponere av så vel figurenes ansikter som områdenes utforming – Treyarch har laget en troverdig verden med Call of Duty: Black Ops II.
Selvfølgelig dukker det opp en mengde spektakulære og forstyrrende sekvenser sett fra førstepersons vinkel. Folk brennes levende, kneskåler pulveriseres med haglert, og pulsårer kuttes over i groteske detaljer. Det blir et par hakk mer grumsete enn strengt tatt nødvendig, og det oppleves som et litt billig triks for å få spilleren til å føle avsky.
De mer grandiose sekvensene inkluderer felling av skyskrapere, luftgliding i drakt og helikopterstyrter. Ting eksploderer som regel rundt deg i hyppige intervall, og det fantastiske lyddesignet hjelper med å sørge for en adrenalinpumpende opplevelse, akkurat slik man venter av Call of Duty-serien.
Men alt dette spetakkelet fører til at det å spille selve spillet lider. Oppdragene er platte og langt fra like varierte og gode som flere av seriens tidligere blinkskudd. Tung skripting gjør at de mest spennende øyeblikkene kun oppleves indirekte, uten at spilleren kan gjøre annet enn å se handlingen utfolde seg på skjermen etter et usselt knappetrykk.
Mer attråverdig er de mange små alternative veiene historien kan ta. Noen av disse er mer tydeligere enn andre, og i enkelte tilfeller var jeg usikker på om mine handlinger påvirket noe som helst, før det ble slengt i trynet mitt en god stund senere.
Underveis i historien får du tilgang på valgfrie oppdrag kalt «Strike Force» i det som best kan omtales som en tautrekkingskamp mellom Kina og Amerika. Dette skjer parallelt med historien i hovedkampanjen, og oppdragene refererer ofte til personer og begivenheter du har snublet over der. Taper du ett eller flere av «Strike Force»-oppdragene putrer historien likevel videre, men ikke uten konsekvenser.
Oppdragene er tenkt som en slags halv-strategisk vri på Call of Duty-formelen. Du får et oppdrag og begrensede styrker. Du kan når som helst skifte mellom å ha kontroll over enkelte enheter på slagmarken, men skal ideelt sett også kommandere resten av styrkene.
Dette fungerer ikke, og er spillets mest slitsomme bestanddel. Som regel er styrkehåndteringen så forbausende vanskelig eller dårlig at du heller hopper inn i en enhet og gjør hele sulamitten selv. Mest av alt virker dette som noe som er kastet sammen i hui og hast, og jeg håper denne delen av spillet ikke vender tilbake uten en kraftig omforming.
Zombiemodusen vender tilbake
Tradisjon tro har Treyarch også dyttet inn den velkjente zombiemodusen. Selv har jeg aldri vært noen stor fan, og Black Ops 2s implementasjon gjør lite for å overbevise tvilere som meg. Det handler fremdeles om å motstå bølger av zombier sammen med opp til tre makkere, reparere forsvarsskanser og skaffe seg heidundrende våpen på veien.
I år heter hovedretten i zombiedelen TranZit. Det som er nytt er en buss som tar deg mellom områdene på kartene, men dessverre er prosessen helautomatisert. Du hoper på, lukker dørene og forsvarer deg mot zombiene som prøver å snike på bussen. Noen andre små nyvinninger er innlemmet, slik som muligheten til å sanke sammen skrap og bygge nyttige verktøy, men i det store og hele er dette velkjente trakter.
Om det ikke frister kan du også spille en overlevelsesdel av zombiemodusen der det handler om å overleve så mange bølger som mulig. Til sist har vi også «Grief», der to lag prøver å stikke kjepper i hjulene på hverandre, slik at zombiene får seg en saftig middag. Det fungerer helt greit, men kommer neppe til å sette verden i flammer.
Konklusjon
Treyarchs robuste trekløverpakke med enspillerdel, flerspillerdel og zombiedel byr på svært varierte opplevelser mellom seg. Den evinnelige flerspillerprogresjonen med nivåbygging og utstyrshøsting er vanedannende som alltid, og det er fremdeles gøy å spille de mangtallige spillmodiene sammen med venner og ukjente. Skytefølelsen er Treyarchs beste så langt, og kartene er også studioets topp.
Enspillerdelen sakker litt mer akterut, men makter også å by på en del interessante deler. En god spenningskurve hjelper med å geleide spilleren gjennom halvlabre oppdrag, og det overveldende adrenalin-spetakkelet er som alltid til stede. Om bare Treyarch kunne ha skrevet et godt manus også. Zombiemodusen forandrer ikke på mye, men greier neppe å overbevise tvilere til å hoppe over i zombieland med det første.
Call of Duty: Black Ops II byr ikke på noen store overraskelser, men føyer seg fint inn i serien som en naturlig utgivelse. De små nyvinningene gjør spillet til seriens mest spennende innslag på lenge, og den mektige flerspillermodusen, som er blant seriens beste, vil nok mette skytesultne spillere i lang tid fremover.
Call of Duty: Black Ops II er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
