Krig er underholdning er det glade budskap Activision misjonerer hvert eneste år: Skyting og dreping er morsomt. Og sannelig nok, den årlige iterasjonen av Call of Duty-spill troner høyere og høyere på salgstoppene hver høst. Årets utgave, Black Ops II, gjør det som forventet svært godt. Det mange derimot ser ut til å ha glemt er at det i skyggen av storebror på de største konsollene også ble lansert et helt eget Call of Duty til PlayStation Vita.
Call of Duty: Black Ops Declassified er navnet, og skal man tro ryktene er dette den samme, gode Call of Duty-følelsen i lommeformat. Aldri har uttrykket «Du skal ikke tro alt du hører» kommet mer til sin rett.
Som å skyte på blink
Tittelen er noe obskur, men Black Ops Declassified handler kort og godt om en rekke lugubre militæroperasjoner fra den kalde krigen, som nå graves fram i lyset. I praksis betyr dette at vi nok en gang får stifte bekjentskap med noen av de barskeste krigerne på denne siden av syttitallet, når en usynlig fortellerstemme graver i arkivene og pusser vekk alle de svarte strekene som har holdt hele ti klassifiserte oppdrag hemmelig i alle disse årene.
Hvem mannen med blankoen er får vi aldri vite, men utviklerne i Nihilistic Software takket og bukket nok når de slapp å finne på masse usammenhengende og meningsløst svada om atombomber og ondsinnede karteller helt på egenhånd – her har de jo fått dette servert på sølvfat.
De ti oppdragene lar spilleren ta kontroll over Alex Mason og Frank Woods fra det originale Black Ops når de begir seg ut på en rekke hysj-hysj-operasjoner i det som antagelig skal være russiske atomsprengnings- og vietnamesiske atomforskningsbaser. Det er egentlig ikke godt å si nøyaktig hvor man befinner seg til enhver tid. Historien i Black Ops Declassified gir nemlig ingen mening overhodet. Dette er i og for seg forståelig, for det må være fryktelig vanskelig å skulle få noen form for mening stappet inn i en kampanje som varer i en snau time.
For når jeg sier ti oppdrag mener jeg egentlig ti ulike blinkskytingsekvenser, som riktignok inneholder noen bevegelige mål og litt løping, men aldri varer mer enn ti minutter hver. Dette kan jeg si med sikkerhet for spillet viser faktisk tiden du bruker på hvert eneste oppdrag til enhver tid. Om dette er utviklernes særegne måte å latterliggjøre spillere som innser hvor lite substans Declassifieds enspillerdel egentlig har er ikke godt å vite, men det føles i hvert fall slik.
Utilfredsstillende
Spillets skrøpelige handling kan på ingen måte forsvares, men hadde Declassified tilbudt velpolerte spillelementer kunne det kanskje til en viss grad blitt oversett. Dette er dessverre ikke tilfelle, og det er skuffende å se hvordan utviklerne har kludret til den flytende og lettfattelige spillbarheten fra tidligere Call of Duty-spill.
Komprimeringen til et håndholdt format har åpenbart tatt på, for hverken sikting eller skyting føles naturlig her. En elendig våpenfølelse og enda svakere lydeffekter gjør hvert skudd man avfyrer om til en kakofoni av utilfredsstillende design og mangel på mestring.
Man løper rundt i kjedelige og stygge omgivelser med et av mange ulike våpen i lanken, og når fiender plutselig dukker opp ut fra intet må man reagere kjapt for å unngå å bli skutt i filler. Dette lar seg sjelden gjøre uten vanskeligheter, da figuren din beveger seg like smidig som en råtten trestamme og fiendene man møter har presisjon ut av en annen verden.
I motsetning til vanlig menneskelig intelligens og logisk sans er sikting nemlig noe fiendene i Black Ops Declassified virkelig mestrer. Russiske kloner eller asiatiske femtenlinger; samtlige er dumme som småstein, og mer enn noe annet ligner de aller mest på nazistiske zombier fra storebrors overlevelsesmodus.
Spillets kunstige intelligens sender fiender løpende mot deg som ravende vandøde, og ofte står de bare stille rett foran munningen på pumpehagla di – de tar i hvert fall aldri dekning.
Som nevnt kan de i det minste sikte godt – slemmingene skyter alltid i din retning (selv gjennom vegger) og det skal ikke mer enn et par skudd til før du stryker med. Skrur man ned vanskelighetsgraden overlever man litt lenger, men da er man til gjengjeld avhengig av å sprette ut og inn av dekning som en rabiesinfisert marekatt.
Dette blir fort kjedelig, men når spillet ikke bruker sjekkpunkter, og i stedet starter oppdraget ditt helt fra starten av hver bidige gang man dør, ser man seg nødt til å spille på denne måten.
Verre og verre
Denne overlevelsesteknikken overføres direkte til spillets «Hostiles»-modus hvor man må overleve hele bølinger med stadig kraftigere fiender. Dette er kort og godt det samme vi fikk servert i Modern Warfare 3s overlevelsesmodus, men på Vita kan man kun spille alene, innholdet er nedskalert tifoldige ganger og fiendene er dummere enn dummest.
Resultatsmessig varer heller ikke denne delen av Black Ops Declassified i mer enn en drøy time før man ser seg lei. Følelsen av mestring uteblir, og fremfor noe annet ser man med likegyldighet og irritasjon på fiender som tåler stadig flere skudd og stadig klarer å sette seg fast i husvegger.
En skulle tro at Black Ops Declassified ville gjøre det bedre når man forlot kunstig intelligens i enspillerdelen og «Hostiles»-modusen, men spillets flerspillerdel er ikke mye bedre enn sine avkoblede motparter. Dette er forutsatt at man i det hele tatt får koblet til spillets servere. Et vanlig problem blant spillere som prøver seg på denne bragden er nemlig feil med NAT-tilgangen, og om man ikke vet hvordan man endrer på ruteren sin er den eneste solide løsningen på dette å spille gjennom et lokalt hotspot etablert med telefonen sin.
Dette er egentlig ikke noe å gråte over, for selv om flerspillerdelen gjør litt færre ting feil, varer moroa i maks en halvtime. Deretter blir man fort lei av de samme feilene og manglene gang på gang.
Man får en rekke baner til rådighet, hvor man kan spille standardiserte moduser som «Team Deathmatch» og «Kill Confirmed» med opptil syv andre spillere. Den samme klønete kontrollen overføres også hit, noe som er lett å se på den humoristiske fiklingen og bomming motstandere holder på med til stadighet. Selv slet jeg aller mest med krappe vendinger og sikting når jeg støtte på konkurrenter rundt hjørner, og størrelsen på de få inkluderte banene fører til at dette skjer svært hyppig.
Spillere gjenopplives tilnærmet oppå hverandre, og det er bortimot umulig å spille en runde «Free-for-all» uten å bli skutt i ryggen minst fem ganger.
Innholdet er ikke engang nytt i denne delen av spillet. «Create-a-class» vender tilbake med en brøkdel av «perks», «killstreaks» og våpen knabbet fra det originale Black Ops og nivåene man løper rundt på er forminskede blåkopier av storebrødrenes tidligere bedrifter. Parodisk nok blir for eksempel Nuketown fra Black Ops kalt Nukehouse av lillebror på Vita.
Jo mer man spiller jo vanskeligere er det å la seg imponerer av innsatsviljen til Nihilistic.
Konklusjon
Mye kan sies om Black Ops Declassified, og dette er et aldri så lite paradoks med tanke på spillets mangel på nevneverdige elementer og innhold. Spillet føles som et hastverksprodukt, og i sin nåværende tilstand er det nærmest ingenting som fenger ved de ti meningsløse enspilleroppdragene, den langdrøye overlevelsesmodusen eller den uferdige flerspillerdelen.
Det blir feil å si at ting ser bedre ut når man først kommer seg på nett, men inkluderingen av «Create-a-class» er i hvert fall positiv, og man kan ha det tilnærmet morsomt i en hel halvtime før ting stagnerer og spillets feil og mangler kryper innpå deg her også.
Call of Duty på PlayStation Vita gjør egentlig ingenting riktig, og det er svært vanskelig å se noen som helst grunn til å kjøpe den nedgraderte versjonen av Activisions mastodont. Et sted går grensen, og grensen går ved Black Ops Declassified – jeg vil råde deg til å ikke krysse den.
Call of Duty: Black Ops Declassified er i salg eksklusivt for PlayStation Vita (testet).
