Ned med nepa din løkskalle!
Det mye kritikkutsatte helsesystemet fra Call of Duty 2 er fremdeles intakt. Det vil si at du ikke har en tradisjonell helsemåler i et av skjermhjørnene, og kan på så måte ikke "måle" hvor mye du har igjen. Når skjermen blir rød i kantene og du formelig kjenner kulene flakse rundt potta, er du nødt til å finne dekning. Hvis du gjør dette, er du frisk og rask etter noen sekunder ute av ildfeltet. Hvis ikke, lukter du stygt i morgen.
De menneskelige fysikkmodellene er velarbeidede og troverdige på medspillere og motspillere. Arrester meg gjerne, men det kommer en følelse av velbehag i det kula går fra våpenet ditt og treffer en tysk soldat i planeten så potta spretter i været og han, fred være med han forresten, segner om bak dekningen sin. Det jeg ikke er imponert over, er modelleringen av spesielt kjøretøyene. Jeepene har en motorikk og fysisk fremtoning som Treyarch egentlig burde være flaue over. Det er noe svært falskt over den der du kjører villmann rundt i de franske småbyene, og 12.7-en som er montert bakpå er særdeles unøyaktig.
Oppdragene hvor kjøretøy er involvert føles – sammen med en rekke andre små ting – presset på hele spillet, kun for variasjonens skyld. Hvis du får i oppdrag å plassere ut sprengstoff og sprenge opp fiendtlig materiell, må du trykke på forskjellige knapper og rotere den ene stikka rundt i en viss tid. Noen steder blir du overrumplet av tyskere og må trykke så fort du bare kan på venstre og høyre avtrekkerknapp for å komme vinnende ut av brytekampen. For de som husker kontrolldödaren Track & Field til NES, er vi veldig nærme her. Alle disse småtingene føles unaturlig, og det virker som om Treyarch har kastet de inn i spillet kun for å vise seg frem – for de er ikke spesielt morsomme.
Visuelt vakkert
Spillet ser veldig flott ut, selv om det ikke kommer opp på nivå med et visst annet actionspill nå om dagen. Den gode grafiske detaljeringen er sterkt delaktig i å skjule den strenge lineariteten, og den tidligere nevnte fysiske modelleringen er med å gi et svært troverdig grafisk uttrykk. Kombinerer du dette med den intense lydsiden som spenner seg fra skrikende tyskere og lavtflyvende fly, til nedslående artilleri og klassisk krigsfilmmusikk, både høres og ser det ut som om du er midt i krigen. Legger du til det hektiske gameplayet, føles det også som du er der.
Jeg savner kanskje litt mer variasjon i omgivelsene, noe man kunne oppnådd ved å følge krigen flere steder. Selv om det kanskje ville gjort historien vanskeligere å holde kål på, tror jeg helt klart det ville gagnet spillet. Områder i Nord-Afrika, Stillehavet, Sør-Europa og ikke minst Sovjetunionen kunne helt klart ha frisket opp i et spill som strengt tatt kunne vært lengre.
Varigheten på enspillerdelen er ikke den beste, noe den evig omtalte lineariteten må ta sin del av skylden for. Det er ikke morsomt å gjøre det samme om og om igjen, og innsamling av "gamerpoints" kommer kanskje til å være den største inspiratøren til videre spill alene. Det er også fryktelig irriterende å måtte se mellomsekvensen hver bidige gang du skal spille et brett eller bare må laste inn på nytt.
Flerspillerdelen, med mulighet for inntil 24 spillere over Xbox Live, er det som kommer til å være den store motivasjonen til videre spill. En rekke ulike moduser sikrer mangfold og noe for enhver. Muligheten til å spille på rangerte servere og stige i grad er også noe å trakte etter, selv om den tidvis svært så pubertale stemningen blant mennesker som ikke burde hatt mikrofon er et irritasjonsmoment. Jeg er overrasket over kraften til de forskjellige våpnene, og hvis du har fist deg gjennom kampanjedelen på "easy", kommer virkeligheten til å slå deg knallhardt i trynet her.
Jeg hadde mye problemer med spilling opp mot Xbox Live, og etter en kjapp telefon til kundestøtte, kunne de bekrefte et eksisterende problem. Det later til at flere av uante årsaker har store problemer med å få koblet opp til rangerte så vel som urangerte kamper, og selv om det kanskje til en viss grad kan skyldes brukerfeil, må nok Treyarch/Activision erkjenne at dette spillet ikke var helt klar til strid.
Konklusjon
Call of Duty 3 fortsetter i de samme sure feltsokkene som forgjengerne har gått mange mil i. Heldigvis er det en oppskrift som later til å fungere, for ett års utviklingstid og mye arvegods til tross – ingen kan påstå at dette er et dårlig spill. Det gir ved hjelp av audiovisuell ekstravaganse en flott følelse av krig, og hvem blir vel ikke forført av et så heftig og pulserende gameplay?
På den andre siden er spillet alt for lineært – det er en uoriginal og uambisiøs pakke vi her får levert. Med bløthodelegging og lengre tid hos utvikler kunne de kanskje videreført de solide delene av spillet og lagt til spennende nyvinninger. Det savnes mer variasjon både i setting og spillmekanikk, men dette veies til en viss grad opp av en av seriens aller sterkeste sider: God gammeldags krigsglede!
Tre av!
Denne anmeldelsen er basert på Xbox 360-versjonen. Call of Duty 3 slippes også for PlayStation 2 og Xbox 24. november. Senere får Wii en versjon 8. desember. Det er også annonsert en versjon for PlayStation 3, som ventes i forbindelse med at PlayStation 3 kommer for salg i Norge i mars.
