Call of Duty-serien er klar med sitt andre kapittel til Xbox 360, knapt ett år etter forrige utgivelse. Treyarch, som i sin tid lagde Call of Duty 2: Big Red One, har denne gangen tatt over for Infinity Ward i utviklersetet. Selv om resultatet ikke ble så ille, er det like før serien står på stedet hvil.
Gamle jaktmarker
Som i de tidligere spillene foregår handlingen i Call of Duty 3 i andre verdenskrig. Om ikke settingen er utbrukt nok, har det utsprengte og prostituerte scenarioet Normandie hatt flere soldater enn et liggeunderlag. Du slipper heldigvis unna å nok en gang kravle opp de nordfranske strendene hvor kulene hagler rundt ørene dine, men får starte med beina godt plantet i en pittoresk fransk landsby.
Ikke tro at du er kommet hit for å spise baguetter eller plukke blomster. Etter at den to minutter lange treningen din er over, havner du i helvete. Det føles som om all verdens artilleri skyter inn mot landsbyen du befinner deg i, og oppreist postitur er som selvmord å regne. Når lyden av rikosjetter og stålbelter som knaser mot brosteinen skråler ut av surround-anlegget ditt, er det på tide å vurdere sandsekker rundt godstolen.
Noe av det første som slår meg i det jeg løper gjennom de tidlige oppdragene og meier ned tyskere, er om dette virkelig er et fullblods spill? For det første er oppdragsdesignet, historieformidlingen og gameplayet generelt svært lineært og merkbart skriptet. For det andre lånes det filmestetikk over en lav feltstøvel, og jeg tror jeg treffer ganske godt hvis jeg sier at Treyarchs siktekorn lå på å la spilleren føle at han er med i en krigsfilm.
Legg merke til det siste ordet i forrige setning; krigsfilm
En interaktiv film?
Problemet med å skulle tilby denne opplevelsen er det forventes det en viss grad av interaktivitet i et spill – at spilleren aktivt får være med å forme det som skjer rundt seg – en følelse jeg ofte føler forsvinner litt i Call of Duty 3.
Call of Duty-serien har alltid har vært god til å skjule den voldsomt lineære spillmekanikken. Så lenge spill klarer akkurat dette og gir en illusjon av frihet, gjør det ingenting at det er skriptet fra A til Å. Så hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt hvis man selger spill på det?
Du blir gjennom hele spillet nærmest kastet fremover i oppdragene. Den eneste veien til suksess er i marsjretning, og hvis du prøver å rygge, møter du en knallhard vegg. Følelsen av å stå igjen alene mens lagkameratene stormer fremover er ekkel, så du prøver alltid å holde tritt med resten av bølingen.
Jeg vet ikke om det er min erfaring med serien og slike spill som gjør det, men jeg ser rett gjennom det. Den grafiske detaljeringen, det hektiske gameplayet og "trangen" til å være sammen med resten av laget gjør et godt forsøk på å desillusjonere meg, men innerst inne vet jeg at det bare er en togtur fra A til B, hvor et gitt utvalg tyskere skal nedlegges på veien.
Hvis du på toppen av dette legger til filmatiske mellomsekvenser, skuespill og en knallhard fokusering på at kameraet opptrer som dine øyne, kan man kanskje si at Treyarch gir en ganske god følelse av å være med i en krigsfilm – men det ligger ingen automatikk i at det gunstiggjør spillet som helhet.
Jeg er stor fan av krigsfilmer og krigsspill, og Call of Duty 3 gjør svært mange ting riktig i formidlingen av historie og iscenesettelsen av et historisk scenario. Dette til tross, hvis du skal peke deg ut i en sjanger som denne er du nødt og gjøre ting skikkelig, og dette blir dessverre noe uoriginalt og uambisiøst.
Flere fraksjoner
Selve historien formidles godt med mellomsekvenser og velspilt skuespill. Du skal gjennom kampanjen spille som både amerikansk, britisk, kanadisk og polsk soldat. Det veksles mellom hvem av disse du spiller, og ofte er det slik at det oppdraget du nettopp har gjennomført med for eksempel de kanadiske styrkene, får følger for de polske – åpenbart for å opprettholde en rød tråd i historien. Dessverre er spillet litt for kort til å makte å engasjere deg i noen spesiell grad. Det hele blir litt upersonlig og apatisk siden du ikke får særlig mye tid sammen med de ulike nasjonalitetene.
De fleste gamere begynner kanskje å bli litt mett av andre verdenskrig og spesielt Normandie som setting for førstepersonsskytere. Call of Duty 3 er på dette feltet skremmende uoriginalt, samtidig som det har gode ting å vise til i spillmekanikken. Nå skal det sies at mesteparten av innboet i dette spillet er arvegods fra tidligere versjoner, men Treyarch klarer til en viss grad å holde det interessant.
Våpenmodellene er godt gjennomarbeidet med tanke på både rekylopptak, skuddtakt og skadeomfang. Å møte en illsint og frådene MG 42 er blant mine verste mareritt, og ordet dekkstilling får en helt ny mening så fort du står ansikt til ansikt med den. Jeg liker også måten grafikken rundt blir slørete når du legger øynene ned i siktemidlene – rett og slett fordi det ikke er mulig å holde fokus over alt. Call of Duty 3 er riktignok et arkadespill, men det er godt å se at ikke alt behøver å flyte ut av den grunn. Jeg synes likevel de kunne fjernet ting som automatisk sikte, for dette er en markedsjippo, hvis årsak ligger i at de ansvarlige bak spillet undervurderer de som skal spille det, og på så måte syr puter under armene på de som velger å ha det aktivert.
