Jeg skal ikke si det, eller jo forresten: Krig er et helvete. Klisjeen fyller Call of Duty 2 til randen. Resultatet er et spill som suger deg inn, tygger godt, og spytter deg mørbanket ut igjen. Her er det ingen stille øyeblikk, ingen skygger du kan skjule deg i mens fiendene sier ”Jeg syntes jeg hørte noe. Nei, det var nok bare en mus”. Nei, her er det strid det handler om. Strid fra den blodigste konflikten i historien. Strid fra andre verdenskrig.
Fotsoldatens forbannelse
Du er altså en stakkars fotsoldat - en av mange. En helt som kan avses. Spillets enspillerdel gir deg muligheten til å oppleve andre verdenskrig fra tre ulike soldaters og nasjoners synspunkt: Britene, amerikanerne og sovjeterne. Kjente slag blir fort hverdagskost for deg i Call of Duty 2. Desperasjonen i Stalingrad, Nord-Afrikas brennende sanddyner, og amerikanernes landgang og strid i Normandie. Ulike historier blir fortalt om hverandre på en grei måte. Selv om det filmatiske sitter, savnes likevel litt mer dybde og/eller en overhengende historie. Variasjonen på brett og oppdrag er meget tilfredsstillende. Enten krabber du igjennom oljerør i Stalingrad eller så forserer du nedslitte bunkerer i Tunisia – her opplever du noe nytt hele tiden.
Brettvariasjonen er som sagt godt. Du blir neppe lei av fullblods action når utviklerne klarer å levere brett av høy kvalitet som samtidig gir deg unike utfordringer hver eneste gang. Dette til tross for at spillet, som sine sjangerbrødre, er svært lineært. Men det forsvinner heldigvis litt i kaoset og det fine brettdesignet. Du har ofte alternative veier å gå mot målene som vises på kompasset ditt, dessuten skjer det noe hele tiden. Videre er det få usynlige vegger og andre irriterende feil på brettene. Miljøene blir organiske når du ser kamerater bære bort døde eller våke over sårede. Infinity Ward har forsøkt å skape en krigsopplevelse som engasjerer og skremmer – det har de klart.
Stressende hverdag
Kampene i Call of Duty 2 er intense, meget intense. Spillet tester både koordinasjonen og reaksjonsevnen din til det ytterste, men de fine kontrollene legger et godt grunnlag for at du skal lykkes. Spillet legger også stor vekt på at du skal bruke flankene, litt i samme stil som Brothers in Arms. Møter du på en stridsvogn, er den typiske taktikken å kaste en røykgranat for deretter å komme rundt den pansrede fienden. Taktikken benyttes ofte, og løsningene blir derfor litt i overkant åpenbare etter hvert.
Du må nok opp på de høyeste vanskelighetsgradene for å få en skikkelig utfordring i Call of Duty 2. Selv om det er mindre frustrerende å kunne cruise igjennom spillet på ”regular”, er det vel ingenting som å lykkes når oppgavene er av det harde slaget? Sliter du med å treffe fienden bør du enten vurdere å gå ned på kne eller mage, eller sikte skikkelig med zoom-funksjonen. Når dette sitter er det herlig å få til perfekte hodeskudd og serier av fine treff.
Den kunstige intelligensen er solid. Fienden skyter godt på distanse, og vil alltid forsøke å rygge for å finne skjulesteder på halvdistanse. På kloss hold er tyskerne litt dummere, enkelte ganger sitter de bare på huk og stirrer på deg. Det virker som om de har blitt fersket mens de legger en rekordlang kabel. Videre er både fiender og venner svært glad i å løpe bort og la seg sprenge av sin egen granat – besynderlig.
Du er nemlig ikke alene i krigen, en haug av medsoldater følger deg hvor enn du beveger deg. De dør gjerne som fluer, men bidrar også positivt ved å ta ut en fiende eller to før de treffer dørken. Måten de kommuniserer og samarbeider med deg er bra, du føler et visst samhold med guttene når det hele fungerer.
