Jack Freeman?
Du kommer et godt stykke ut i Call of Cthulhu uten våpen, de er rett og slett ikke tilgjengelig fra starten. Når du først får kloa på litt slagkraft er det en enormt befriende følelse: Endelig har du litt makt mellom hendende. Jacks første våpen er et kubein. La oss håpe Valve ikke saksøker Bethesda på grunn av bruken av dette unike og sjeldne redskapet. Etter hvert finner får du tilgang på revolvere, hagle og det alltid like herlige Tommy-geværet. Haglen er likevel min favoritt, den har en utrolig ”punch”. Ammunisjon finner du rundt på brettene, men ikke i veldig sjenerøse mengder. Det kan derfor lønne seg å bruke alternative metoder for å kvitte seg med onde sleskinger.
Sniking er en del av dette alternativet. Jack kan når som helst gå over i snikemodus, og synet hans blir straks noe bedre i mørke kriker og kroker. Holder du deg ute av lyset er dette svært effektivt, og et angrep bakfra får nesten alltid dødelig utfall for den fornærmede. I denne sammenhengen er det også betimelig å si noen ord om den kunstige intelligensen. Hjernefyllet til mine fiender er nemlig det eneste som virkelig skuffer i dette spillet. Fiendene virker lite samkjørte, og ikke minst retningsorienterte. Dessuten har de hukommelse som gullfisker, de glemmer raskt at de fikk et skudd i beinet fra en mørk krok. Denne ubalansen kommer mest sannsynlig av at utviklerne ønsket en troverdig snikedel, noe som igjen fører til at den kunstige intelligensen er nedgradert.
Heldigvis redder enkelte skriptede actionsekvenser noe av inntrykket man får av den kunstige intelligensen. Du vil ganske tidlig blir utsatt for en drapsjakt av de sjeldne, og den er svært intens. Denne ”heksejakten” er som enkelelement noe av det beste jeg har opplevd i et spill, den har alt: Spenning, frykt, gåteløsning og action. Slike øyeblikk sementerer Call of Cthulhu som et spill i toppklassen.
Mørkt og herlig
Visuelt sett er Call of Cthulhu først og fremst mørkt. Du må forberede deg på å skru av alt av lys og henge opp bestefars blendergardiner fra krigen før du spiller. Når totalt mørke er på plass kan du bare nyte det som utspiller seg på skjermen, atmosfæren er fantastisk. Brettdesignet er godt, og fordreier ofte spillets lineære fremtoning. Miljøene er svært bra skildret, du kjenner det i ryggmargen når du går rundt i forblåste Innsmouth sent på kvelden. Dessuten er mellomsekvensene så sterke at de virkelig engasjerer deg i skjebnene til de ulike karakterene. Persongalleriet er mer interessant enn pent, her møter du på forseggjorte, detaljerte men ofte stygge fiender og venner. Mest imponerende er likevel de nevnte panikkeffektene, de gir spiller en helt spesiell dimensjon av at du føler nærvær og sympati med hovedpersonen.
Følelsen av panikk kommer også til uttrykk igjennom lyden, og heldigvis drar ikke slurvete arbeid her ned totalinntrykket. Miljøeffektene er solide, med ulende vind, mystiske hviskelyder og regn som trommer på blikktak. Musikken er ikke påtrengende, den brukes tvert i mot til å understreke dramatiske høydepunkter. Stemmegivningen er overbevisende over hele fjøla, selv om Jacks indre monolog enkelte ganger er litt rolig i forhold til situasjonen han befinner seg i.
Konklusjon
Mitt hjerte banker raskt for Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth, og det er ikke bare av ren frykt. Spillet er utfordrende og spennende, du må bruke de små grå for å komme noen vei her. Du møter et sterkt persongalleri som er knyttet til en like imponerende historie. Miljøene du vandrer i er enormt flotte kulisser for den dystre handlingen, nesten alt sitter som hånd i hanske for dette spillet. Det eneste virkelige negative med Call of Cthulhu er den kunstige intelligensen. Fiendene blir svært dumme og trege straks du finner en liten flekk med mørkt område å gjemme deg på. I mine øyne dytter denne feilen Call of Cthulhu ned fra en sikker nier. Likevel er dette spillet bunnsolid. Det bør finne sin vei til din spillsamling sporenstreks.
