Wrestling-sjangeren har aldri vært kjent for å ha de beste titlene på spillmarkedet. Sjangeren er primært kjent for den stadige utgivelsen av middelmådige og lite givende voldsbaserte spill. Men utviklerne i Paradox Entertainment har med Backyard Wrestling: Don’t Try This at Home (BYW) prøvd å skape en ny giv i sjangeren. Forsøket utføres med god drahjelp fra lisensen til den høyst kontroversielle ligaen ”Backyard Wrestling League”. Dessverre blir det med forsøket. For akkurat som i virkeligheten er spillet kun spiselig for de med særskilt interesse av aktiviteten.
Fenomenet ”Backyard Wrestling”
”Backyard Wrestling”-fenomenet startet i USA. Ungdommer samlet seg på folketomme plasser for å etterligne sine helter fra den kjente ”World Wrestling Entertainment”-gjengen. Etter hvert ble det mer og mer populært å kjempe mot motstanderne på alle tilgjengelige steder. Det ble benyttet bakgårder, nedlagte slakterhaller og for øvrig det meste annet av noenlunde diskré plasser. Stuntene som ble utført var som oftest av den svært helsefarlige sorten, og ble derfor raskt en svært omdiskutert aktivitet. Til tross for dette fortsatte utviklingen, og man bestemte seg til slutt for å lage en egen liga, i dag kalt ”Backyard Wrestling League”.
I spillet så vel som i virkeligheten, begynner du lavest på rangstigen, og målet er å bli mester i undergrunnswrestling. Du vil ha muligheten til å velge mellom 20 forskjellige karakterer, hver med sitt spesielle spekter av knep og bevegelser. Du får også tilgang til sju varierte og svært interaktive steder å utkjempe kampene på, både utendørs og innendørs. I begynnelsen vil du kun ha begrenset tilgang til karakterer og baner. For å frigjøre flere må du derfor spille deg gjennom ”Talk-show”-moduset, som er spillets karrieremodus. Foruten dette vil du ha mulighet til å spille i ”exhibition”-, ”king of the hill”-, ”survival”- og ”tag”-modusene. Muligheten for å skape en egen karakter er også til stede, men er pinlig lite valgfri og er aldri med på å prege spillet.
Ikke for de sarte sjeler
Om du skulle mislike voldsbaserte spill, er det vel ganske tvilsomt at wrestling er en sjanger for deg. I BYW trekker de sjangerens voldelige aspekter enda lengre. I tillegg til de vanlige slag, kast og spark som utdeles i alle slike spill har du i BYW mulighet til å plukke opp det meste av gjenstander som befinner seg på banene og bruke dem som våpen. Dette være seg treklubber med piggtråd, jernstenger, bensinkanner, stoler og en rekke andre gjenstander. Som noen kanskje vet er ikke dette aspektet nytt innen sjangeren, men det som er nytt i denne tittelen er at dette elementet er implementert i karrieremoduset. Tidligere har det kun vært tillatt i diverse tilleggsmodus.
Den viktigste faktoren til at BYW overgår sine konkurrenter i henhold til voldelig realisme, er spillets innovative kutt- og skadesystem. Er det noe spillet klarer, er det å generere blodsprut. Etter hvert som slåsskampen går sin gang blir karakterene ganske så realistisk påført kuttskader og blåmerker over hele kroppen. Det blir kanskje på grensen til det makabre, men det er med på å gi en solid grunnramme av realisme i spillet. Og undertegnede er ikke sen til å innrømme at dette aspektet mer enn én gang tvang frem smil av ren skadefryd. For når du gir motstanderen en solid dose virtuell juling, er det tilfredsstillende å se resultatet av dine strabaser.
Juks med varigheten?
Spillet i seg selv tar ikke lang tid å komme gjennom. Du skal kjempe deg gjennom noen få kamper på hver arena, for så innkassere tittelen din. For dermed å gjøre spillet utfordrende har utviklerne hevet vanskelighetsgraden, noe som er vanskelig å sette pris på. Det er klart dette fører til lengre spilltid for å komme gjennom spillet, men det er også med på å gjøre spillet mindre spillbart og underholdende. For hvem er vel interessert i å sitte timevis å streve for å klare én motstander? Nå skal jeg ikke påstå dette alltid er tilfellet i BYW, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg opptil flere ganger brølte ut i aggresjon, grunnet både spillets vanskelighetsgrad og det faktum at jeg akkurat hadde deiset høyre neve av all kraft inn i nærmeste gjenstand.
Det skal nevnes at du har muligheten til å stille på vanskelighetsgraden og gjøre det noe enklere. Jeg vil dog si at spillet har en litt for høy generell vanskelighetsgrad. Det virker som dette på flere måter skal kompensere for det korte karrieremoduset, noe det på ingen måte gjør.
