Scenen er lett å forestille seg. Fire personer i en sofa, med hver sin underlig utformede kontrollinnretning i lanken. Den litt for entusiastiske og litt for pinlig gjennomførte introduksjonen spiller for vantro øyne; fire fingre beveger seg raskt mot den store, lysende, røde knappen. Trykk. Til menyen. Krangling om hvem som har styringen over menyen, før spillet endelig begynner. Velge figur. Velge navn til figur. Velge ringelyd. Ting tar litt for lang tid, det er flere som titter mot døra allerede før Thomas Strzeleckis stemme introduserer showet. Igjen tar ting litt for lang tid. Forklaring, forklaring, forklaring. Ikke intuitivt nok.
Helt til første spørsmål ruller over skjermen, og alle fingrene trykker samtidig igjen. Konkurranseinstinktet tar over, og den neste halve timen fylles med hyl, skrik og fullstendig hensynsløst hån av den stakkars tullingen som ikke klarte å kjenne igjen den sangen. Understreket, selvsagt, av Herr Strzeleckis hånlige anskuelser av innsats og poengsummer. Spillet skrider videre, via omganger med mistenkelig like navn og mål, uten at det setter noen stopper for stemningen. Poeng stjeles, bomber sendes videre og latter springer ut når den endelig eksploderer i fanget på vedkommende som ikke kunne kjenne igjen enda en dårlig dance-låt fra midten av nittitallet. Folk koser seg. Tar kanskje en runde til, mens de er så godt igang.
Kvelden etter samler musikkrigerne seg igjen. Blikk utveksles, vinneren fra kvelden i forveien måles med olme blikk. Nå skal han få. Skikkelig. Denne gangen fylles luften like mye av irriterte utrop og frenetisk trykking på den store røde knappen for å hoppe over instruksjonene og de irriterende pratepausene verten tar seg tid til iblant, som latter. Bomber sendes og musikksmak fornærmes. Når runden er over, slås spillet av.
Litt for billig til at du blir villig
Problemet med Buzz er at det, til tross for perfekte forutsetninger, ganske enkelt ikke lever opp til potensialet sitt. Treg og minimal presentasjon, sammen med meningsløsepremier, sørger for den ekle følelsen av at noe mangler. Spillet fungerer bare fordi de som spiller det har lyst til å ha det moro. Kanskje det er den treige, norske lokaliseringen? At animasjonene og de karikerte figurene ganske enkelt er litt for enkle og billige til å vekke den store entusiasmen? Kanskje det er fordi alle rundene i prinsippet handler om akkurat det samme, med alt for lite variasjon og for lite spenstig gjennomføring?
Det er iallfall ingenting galt med spørsmålene. Det er mange av dem, og selv om du kjenner igjen alternativer og låter etter å ha spilt et knippe omganger, er det imponerende mye variasjon. De fleste av låtene er riktignok til dels lusne synth-gjenskapninger, men de er effektive nok til at du kjenner dem igjen. Det er mye råtten midt-nittitalls-dance og britisk popmusikk på ferde, men det er saker alle andre enn de aller mest tonedøve kan kjenne igjen. Det er et lite element av sosial utlevering her også: Hvor mye ære er det egentlig i å kunne snappe seieren foran nesen på en verdig konkurrent fordi du tilfeldigvis husker hvor i verden Vengaboys kommer fra?
I likhet med SingStar, et spill Buzz både har mye til felles med og er fullstendig ulikt, krever Buzz en sosial setting med entusiastiske deltakere. Om alle deltakere sitter i ro og fred rundt bordet og trykker stillferdig på de fargede knappene sine, er det ikke mye til opplevelse. Litt som å sitte og mumle inn i SingStar-mikrofonene med lavt volum og sure naboer. Det er konkurransen spillerne mellom, utenfor konteksten av spillet, som er spenningen og motivasjonen, ikke de pysete fyrverkeriene og platte morsomhetene spillet leverer.
Men lett nok på tråden til at det er sjarmerende
Til tross for at presentasjonen ikke leverer helt det du håper og selv om det er et litt begrenset assortement med spørsmål, er Buzz morsomt nok til at du vender tilbake til det. Det er ikke noe du spiller hver kveld, og det krever kanskje litt for mye logistikk å skape den rette stemningen, men det varer likevel mye lenger enn du skulle tro. Det er kanskje ikke like velsmurt og tilgjengelig som SingStar, men det treffer mange av de samme nervene.
Det er ingen vits å spille alene, og det blir litt slapt med bare to spillere, men med en gang det er nok deltakere i rommet til at det stiftes noen uhellige allianser og litt ekte uvennskap, kommer spillet til sin rett. Det er dessuten et spill som passer for absolutt alle: Om du ikke skjønner hva du skal gjøre med en stor, rød knapp, klarer du sannsynligvis ikke å slå på PlayStation 2-en din heller. Jeg kan levende forestille meg at det blir et par riktig trivelige romjulskvelder over det ganske land på grunn av dette spillet, og det er vel målet?
Konklusjon
Presentasjonen er ikke så glattpolert som man kunne håpet at den skulle være, og spillet bærer preg av å være utviklet på et meget tett budsjett. Selv om det ikke tåler at du går det altfor tett etter sømmene, er det veldig fornøyelig adspredelse når de rette sosiale forholdene er lagt til rette.
Selv om det ikke er en spillopplevelse som kan måle seg med en mer tradisjonell (og velkonstruert) tittel, er det umiddelbart tiltrekkende og spennende. Den røde knappen formelig ber deg om å trykke på den, og når du gjør det, blir du belønnet. Det ser også ut til å være en trygg investering for fremtiden, siden det allerede er planlagt flere ekstrapakker om blant annet sport og film. Selv om Buzz kanskje ikke er alt hva det kunne vært akkurat nå, er det gode muligheter for at det kommer til å bli det. Og dette er slett ikke noe dårlig første forsøk.
