Anmeldelse

Burnout Revenge

Et av verdens mest aggressive bilspill er tilbake – hevntørstig og rått.

Side 1
Side 2

Uklar spillogikk

Det skal kanskje sies at behovet for å lære seg banene i detalj er noe som aller mest gjelder tidsløpene, hvor du bare kjører mot klokka. Under racing mot andre motstandere har vi derimot et annet frustrasjonsmoment: Bilene du kjører mot oppfører seg helt kunstig. En ting er at de stopper og venter på deg om du kommer for langt bakpå – det er bare positivt, siden du ellers ville måtte starte løpene på ny ved første krasj. Noe ganske annet er det at du virkelig aldri vet hvor de andre bilene befinner seg bak deg, det synes i hvert fall ikke å være en konsekvens av hvordan du kjører eller hvem av rivalene du har tatt ut fra før.

Det føles i det hele tatt litt merkelig når du gjør alt rett, sender alle de andre bilene i vegger tidlig i løpet for å samle boost, og så setter deg på boosten med det for øyet å bli sittende til løpet er over – for så å oppdage at de plutselig er der igjen, ved siden av deg. Joda, vi skjønner at tanken er å skape spenning til det siste, men resultatet er ikke helt vellykket. For det første sørger det for at det eneste som egentlig teller, er hvordan du gjennomfører slutten av løpet, mens de første to tredjedelene mest dreier seg om å samle boost til sluttetappen. For det andre gjør det at boosten mister sin logiske rolle som noe du kan bruke for å kjøre raskere enn de andre, og i stedet blir den til noe du nesten kun benytter for å skåre uttakinger og for å få overtaket på den siste lille strekningen før mål.

At boosten får en annen rolle enn man intuitivt ville tro, er for så vidt ikke noe stort problem i og for seg, men det understreker Criterions problemer med å skape en presis logikk i spillopplevelsen. Noen ganger kan boosten hjelpe deg forbi dine fiender, andre ganger ikke, og det er ikke så lett å si når som er når.

Et tilsvarende problem finnes i sjekkingen av trafikk som kjører i samme retning som deg selv – her er det innført en ganske diffus grense: Alle biler kan kjøres inn i uten at du får en skramme, unntatt vogntog og busser. Nåh, dette er jo for så vidt greit, men i praksis er det nær umulig å se forskjell på disse biltypene når du kommer i tre hundre kilometer i timen, og alt du ser er en lang slange med mørke silhuetter. Varebiler og Busser er for eksempel forbløffende like når alt du ser er silhuetten av bakpartiet deres.

Overflødig kræsjing

Den siste formen for begivenheter som du skal gjennom er dessverre en studie i klønete design. Den fokuserer ene og alene på å skape så mye rabalder som overhodet mulig, ved at du skyter ut i retning av et vel trafikkert kryss eller liknende. Hvis alt går som det skal treffer du både en og to og tre biler på veien, alt raser sammen og blir til en enorm kjedekollisjon.

Det høres kanskje morsomt ut, men det er det dessverre ikke – i hvert fall ikke i mer enn ti minutter. Poenget med denne modusen er å skape mest mulig skade, målt i dollar for anledningen, men problemet er at dette oftest er totalt uforutsigbart. Vi ser konturene av en slags gåteoppgave her; noen av brettene har tydelige ideelle løsninger på hvordan man kan manøvrere seg fra en sone til en annen, for eksempel, men ofte føles alt bare fullstendig tilfeldig.

I beste fall er krasj-begivenhetene over etter et par forsøk – andre ganger ender man opp med å forsøke på ny igjen og igjen inntil man får det til, og selv når alt går i boks, og dollartelleren endelig stiger over beløpet du trenger for å sanke gull, er det ofte du ikke aner helt hva det var du gjorde denne gangen, som gjorde at det lyktes. Et lyspunkt har modusen likevel: i denne modusen trenger du bare vente et par sekunder på å få et nytt forsøk.

Spillet har også en annen modus som burde vært kuttet bort, hvor det dreier seg om å "sjekke" så mange biler som mulig – det vil si å kjøre inn i dem bakfra på en av de vante racingbanene. Også denne er et uinspirert tillegg til formelen: Det er alltid lett å lykkes, da det alltid er nok av biler å krasje i, men det utgjør ingen interessant utfordring. Igjen er det kanskje morsomt de første ti minuttene hvis du ikke har sett det før, men varig lykke er det ikke.

Silkemyk flerspiller

Burnout Revenge hadde støtte for flerspiller over nett da det kom i høst også, men på 360 fungerer det enda bedre. Det nye av året er støtte for lange rivaliseringer og feider: Spillet registrerer hver uttaking du gjør, og hver uttaking noen andre gjør mot deg, og oppmuntrer aktivt til hevn, eller som de kaller det: å gjøre opp regnskap. Disse dataene tas vare på gjennom hele din Live-karriere, så selv om du ikke har møtt en motstander på mange måneder vil han fortsatt være merket som erkefiende når du treffer ham på ny. Resultatet er naturligvis enda hardere kniving om å være tøffest.

Ellers kan du være uheldig og møte spillere som kan banene bedre enn deg, og/eller kjøre på baner du enda ikke har låst opp i enspillermodusen, og da gjelder de samme svakhetene som i enspiller: Du krasjer igjen og igjen siden du ikke har memorisert alt slik de andre har. Spillet har dog en matchefunksjon som setter deg opp mot folk som skal være omtrent like gode som deg selv, og denne hjelper naturligvis betraktelig. Generelt er det uansett moro å spille dette mot andre, og det hele flyter smertefritt.

Som nevnt kom Burnout Revenge ut på Xbox og PlayStation 2 i fjor høst. Det nye denne gangen er 10 nye krasj-begivenheter, samt betydelig oppgradert grafikk, lyd og bilmodeller. Og hva gjelder de tekniske nyvinningene er det bare å takke og bukke. 360-utgaven av Revenge er uten tvil den beste versjonen av spillet, og det skarpere bildet (forutsatt at du har høyoppløselig skjerm) bidrar også betraktelig til bedre sikt enn hva tilfellet var på forrige generasjon. Lyden er dessuten fet, glassklar og sympatisk, og selv om vi fortsatt opplever lydsporet som litt vel pubertalt og kjedelig i lengden, preget som det er av typisk amerikansk hvitingrock, er det høydepunkter her også. Musikken kan man uansett bytte ut med noe mer passende om man føler for det gjennom 360-ens kontrollpanel.

Konklusjon

På sitt beste er Burnout Revenge en hai: Glefsende, blodtørstig og elegant. I løpets hete, når du har memorisert banelayouten og bruker den til din fordel ved å jekke motstandere ut til siden og se dem desintegrere i nærmeste vegg, er det få ting som er mer adrenalinsinna – og moro – enn dette.

På sitt verste er Burnout Revenge en innestengt maur: Panisk løpende i alle retninger samtidig og preget av begrenset intelligens. Dette gjelder spesielt krasj-modusen, som utgjør ca. en tredel av spillet. Den blir kjedelig i løpet av et par minutter, og bruker resten av de tyve-tredve timene spillet varer på å irritere deg hver gang den dukker opp.

Hvis du tror du kan leve med den tidvis litt upresise designen og alle dødpunktene (krasj-modusen og lastepausene) er det uansett mer enn nok deilig racingsnacks her til at jeg kan anbefale et kjøp. Spillet er stort, onlinemodusen er artig og grafikken er full av kraftige inntrykk. Anbefales med forbehold.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden