Burnout-spillene har briljert på konsollene i lang tid, hvert år kommer en ny versjon, enda litt sprøere, enda litt raskere, og enda litt morsommere. Noen steder på veien har likevel gode elementer falt fra, og nettopp derfor har Burnout Legends potensial. Her får vi nemlig det beste fra de tidligere spillene. Blandet sammen og trykket på en UMD. Det er imidlertid ingen selvfølge at spillkonsept fungerer like godt på en liten skjerm som på en stor TV.
Superarkade
Arkade er knapt et dekkende begrep når vi snakker Burnout. Hvert fnugg av virkelighet og realisme er feid under teppet, og på elegant vis erstattet av ekstreme kollisjoner og halsbrekkende grisekjøring. Tenk deg den mest pripne og fartsredde samferdselsministeren du kan forestille deg. Målet i Burnout Legends er å kjøre på et vis som ikke bare ville skremt henne, men også Martin Schanke til å holde seg unna offentlig vei. Kjøring i feil fil, sneie møtende trafikk, hoppe, skrense, presse motstandere inn i en buss. Alt du ville unngått om du jaktet rundetider i en simulator, men i Burnout Legends er det nettopp slikt du får uttelling for.
I tillegg til poeng, som igjen låser opp nytt innhold, får du lystgass av praktisk talt alt du ikke bør gjøre i virkeligheten. Denne bruker du når du måtte føle for det. Bilen skyter fart, og med ett kan du kjøre enda mer hårreisende. Herlig hårreisende. I utgangspunktet har du en ganske liten lystgassbeholder, men ved å mose motstandernes biler får du opp til fire ganger så stor tank. Er du derimot den som blir kastet inn i en bropilar eller en møtende bil mister du litt av lystgasstanken. Med unntak av dette er det ingen krise å vrake bilen, et par sekunder senere er du tilbake å banen, i fullt firsprang. Det er riktignok mulig å totalvrake den helt, men da må du nesten gå inn for det.
Fullt veianarki
Karrieremodusen er spillets viktigste. Her starter du med et gammelt øk, men etter hvert som du vinner løp og karrer deg oppover i hierarkiet av trafikkbøller, låses raskere serier opp. I hver serie kan du delta i en rekke forskjellige konkurranser. Alt fra vanlige løp over en eller flere runder, til løp hvor målet er å skrote flest mulig motstandere før tiden går ut. I tillegg kan du velge å delta i de tradisjonelle krasjfestene, hvor du belønnes ut fra hvor stor skade du klarer å forårsake i rushtrafikken. Hele tiden jobber du deg oppover mot raskere serier, og låser opp nye biler og baner. Det finnes et lite utall biler, og for å få alle må du gjøre det skarpt i mange ulike sammenhenger.
Kjenner du andre med spillet kan du dessuten utfordre dem til en duell, da har du mulighet til å vinne biler du ikke har klart å låse opp i enspillerdelen selv. Vi har dessverre ikke hatt mulighet til å teste denne flerspillermodusen, men store deler av spillet skal være åpent for slik moro. Det er ikke alle som har en venneflokk full av folk som kjøper de samme spillene. Det er derfor gledelig å se at Burnout Legends også støtter flerspiller med kun ett eksemplar. De andre spillerne laster da ned nødvendig data fra den som starter serveren. Dette er dessverre kun en mulighet for de spesielt tålmodige. Lastetiden kan i beste fall beskrives som ekstremt lang. Dessuten er det snakk om en modus som er så begrenset at det aller mest minner om en demo.
Vakkert
I et hurtig spill med liten skjerm kan det fort bli vanskelig å få med seg alt som skjer, men her imponerer både spillet og konsollen stort. Ja, det kan være vanskelig å se møtende trafikk i tide når du kjører de raskeste bilene, men det er stort sett ikke et problem. Uten at vi har prøvd selv ser vi heller ikke bort fra at virkeligheten ville bydd på noe av det samme om du pløyde deg gjennom møtende biler i 300 km/t.
Det er også hyggelig å konstatere at skjermen holder følge i et så raskt spill. Ingen problemer med etterslep slik som i TOCA Race Driver 2. Bilderaten er også stabil og høy, og kombinert med god fartsfølelse, vakre biler og varierte omgivelser blir det et par stjerner i boka på det grafiske feltet. Musikken er rocka og kul, som man etter hvert har begynt å forvente når det gjelder Burnout, men motorlyder og andre effekter er i beste fall noe du ikke vil reflektere stort over. Det er feil å si at de er plagsomme, men de er heller ikke spesielt gode. Det er på en måte snakk om musikk og bakgrunnseffekter, i motsetning til det vanlige; effekter og bakgrunnsmusikk. Det fungerer i og for seg helt greit i et slikt spill. Du er ikke avhengig av å lytte til motor og andre lydeffekter for å kjøre godt, dermed er det også enkelt å kjøre uten lyd om det skulle passe best.
Det går relativt raskt å låse opp mye av innholdet, men om du bestemmer deg for å fullføre spillet 100% har du nok å henge fingrene i. Da er det intet mindre enn gullmedalje i samtlige konkurranser som gjelder. Vanskelighetsgraden her er sterkt variabel. Noen konkurranser er latterlig enkle, mens det kan være utfordring nok å skaffe seg bronsemedalje i andre. Du velger imidlertid selv hvilke klasser, løp og steder du vil kjøre når, så om du sitter fast et sted kan du heldigvis prøve noe annet og komme tilbake til problemet siden.
Konklusjon
Burnout Legends gir deg essensen av Burnout-serien i håndholdt versjon. Overgangen til mindre format har gått overraskende smertefritt. Noen små offer er det riktignok, det ser ikke like rått ut som på storebrødrene, og når du kolliderer ser du ikke lenger summen du ødelegger for stige opp fra de forvridde vrakene. Ellers er Legends et fullgodt Burnout-spill. Har du spilt de tidligere spillene vil du riktignok måtte leve med resirkulerte baner og biler, men det oppleves likevel friskt å spille dem i håndholdt format. Her er det mye moro for pengene.
