Skroting i sakte film
Et annet nytt element som har kommet i denne versjonen av spillet, er muligheten til å senke hastigheten på spillet ned til sakte film. Dette kan du gjøre etter at du har vært så uheldig å kræsje i en sivil bil eller kjørt litt for fort inn i en sving. På tross av alle fysikkens lover og regler har du nå muligheten til å påvirke hvilken retning bilen din forsvinner i, selv etter at kjerra har forlatt bakken og står klar til å kysse skyene god natt. Dette kan du utnytte til å gjøre det ekstra vanskelig for motstanderene å komme seg forbi, og skulle du være så heldig å komme borti en av dem, kan du gratulere deg selv med en såkalt "Aftertouch takedown". Sånt blir det mange Burnout-poeng av!
I samme åndedrag bør det også nevnes at utviklerene har definert spesielle steder på de ulike banene der man kan gjennomføre såkalte "Signature Takedowns". Dette er steder som gjerne ser spesielle ut (slik som en statue midt i en rundkjøring, en buet port og lignende), og hvis du klarer å sørge for at en motstander biter i gresset akkurat her, får du et pent bilde til samlingen din. Bildet er dessverre ikke hentet fra selve handlingen i spillet akkurat der og da, men er det samme uansett. Dessverre. Skulle du klare å gjennomføre en kræsjsekvens som det burde gå gjetord om i årtusener etter din død, får du tildelt såkalte kræsjoverskrifter. Med tanke på hvor mange biler spillet inneholder, skal du ikke se det som en umulighet at du klarer å låse opp litt av hvert på denne måten også.
Knusende, destruktive motstandere
Den kunstige intelligensen i spillet føles mye mer konkurranseinnstilt enn tidligere, og forsøker aktivt å gå inn for å ødelegge seiersgleden for deg. Underveis kommer du til å oppleve at de forsøker å hevne seg på deg, at de mer enn gjerne utnytter små utstikkere i banekanten og at de aller helst skulle ha sett deg parkert på et gamlehjem, invalid og ute av stand til å ta vare på deg selv. De er hissige på å ta deg igjen dersom du skulle klare å snike deg litt for langt unna, og de begår tabber og knoter det til på akkurat samme måte som det du gjør innimellom.
Grafisk klarer spillet å skape akkurat de bildene man er ute etter. Fartsfølelsen er så sterk til tider at du føler at sofaen drar deg tilbake, og magen vil gjerne fortsette rett frem etter at en bil har dukket opp litt for raskt i synsfeltet. Bildet dras utover etter hvert som farten blir større, og bilen deformeres etter at du planter nesepartiet saftig i fronten på en motkommende pensjonist. Jeg skulle gjerne sett mer variasjon i form av natt, regn og endrede kjøreforhold, men noe får vel gutta (og jentene) få lov til å holde tilbake til neste generasjons konsoller.
Latterlig bra lydspor
Lydsporet som Burnout 3 tilbyr kan enkelt summeres opp med et eneste ord: enestående. EA har enorme krefter innenfor lisensiering av musikk, og de brukes absolutt til sin fulle rett i dette spillet. En god kombinasjon av rock og populærmusikk leker med trommehinnene samtidig som du suser avgårde i en alt for høy hastighet over asfaltcowboyenes stepper. Ofte forsvinner musikken like raskt ut av øret som en topptrimmet gatebil akselerer, men denne gang blir du sittende i lang tid etterpå og nynne strofer og riff fra lydsporet. Jeg kjøper meg en hatt og tar den av meg, dette er enkelt og greit en av de beste opplevelsene av et lydspor i et bilspill for meg på lang, lang tid. Og den irriterende plateprateren som plager deg med det som stort sett er forskjellige uvesentligheter innimellom sangene, kan du heldigvis skru av.
Dessverre er det slik at også Burnout 3 har sine svakheter. Det er ikke mulig å få noen gode repriser av løp og hendelser, og da heller selvfølgelig ikke mulig å lagre disse på noen som helst måte. Lagrede spill på Xbox kan ikke kopieres over på et minnekort og tas med til en kamerat, slik at du pent må låse opp alt du har spilt hos noen andre på nytt. PlayStation 2-versjonen bruker imidlertid minnekortet flittig, men det er ingen tydelige hastighetsforskjeller på lagringen hos disse to.
