Boost er nøkkelen
For å bygge opp boost må du enkelt og greit kjøre på risikabelt vis. Jo farligere du kjører dess raskere bygger boosten seg opp. Når du har kjørt fort og farlig nok kan du aktivere boost, og da tar det av. Når du aktiverer boost får du et slags tunnelsyn som gjør det mye vanskeligere å se hva som nærmer seg i horisonten. Dette gjør det selvsagt en god del vanskeligere å unngå de uventete bråstoppene også kjent som bilkrasj. Kombinerer vi dette med at bilen blir mye vanskeligere å kontrollere i de sinnssyke hastighetene du kan oppnå, er det ikke direkte sjelden du får se fancy repriser av de spektakulære krasjene dine. Når du har forsøkt å kjøre gjennom en tofelts lang tunnel mot kjøreretningen mens du hele tiden har tunnelsyn, vet du hva jeg snakker om.
Det er mange måter å bygge opp boostmåleren på, for eksempel ved å så vidt sneie andre biler, powerslide gjennom lange svinger eller gi full gass i motgående kjørefelt. Det virker som om å skli gjennom svingene og holde seg lengst mulig i feil kjørebane er det mest effektive, og gjør du dette så ofte du kan konsekvent vil du kjapt fylle opp måleren og vinke hånlig til konkurrentene som forsvinner i speilet ditt. Det er ikke bare på speedometeret du merker at du har aktivert boost, men en rimelig tøff effekt slenges nemlig også inn i miksen. Det kan være litt vanskelige å beskrive, men har du sett racerfilmer som "The Fast and the Furious" har du en viss peiling på hvordan det ser ut for sjåføren når NOS sparker fra for fullt. Hvis du også er Star Trek-fan skjønner du sikkert hva jeg mener når jeg sammenligner effekten med aktivering av warp-speed. Resultatet ligger heller ikke langt unna, siden fartsfølelsen er rimelig stor så lenge du unngår å krasje. Bruker du boost riktig kan du også klare å oppnå en ny boost umiddelbart etter at den første er oppbrukt. Slik kan du i teorien fortsette gjennom hele løpet, men jeg har enda ikke klart å gjennomføre et løp med boost på fra første gang jeg har satt den på.
Fancy kollisjoner
Krasjfysikken er den andre biten som skiller spillet fra mengden. Detter er det tydelig at også utviklerne er fullt klar over, noe som har ført til at de viser den frem ved første og beste mulighet. Hver gang du ublidt hilser på fronten av en trailer får du se dette i reprisene fra presentasjonsvennlige vinkler, og krasjer du på feil (eller skal vi si riktig?) sted blir resultatet noen enorme kjedekollisjoner. Det er ikke slik at det bare er du som kan påvirke trafikkforholdene rundt deg. Hvis en av motstanderne dine finner det for godt å gi full guffe inn i en motgående bil kan du selv bli et offer for kollisjonen han startet. Gjennom spillet får du hele tiden følelsen av at du ikke er alene på banen, men at en hel haug med gærninger bak rattet i sine virtuelle biler satser liv og lemmer på å bli neste trafikkoffer.
Skuffende er det likevel at det ikke later til å være annen trafikk enn den som eksisterer for at du skal kunne krasje inn i den. Selv om det finnes ørtenhundre sidegater i spillet møter du fort usynlige vegger om du begynner å jakte på snarveier. De eneste stedene du kan snike deg inn i er snarveier som helt bevisst har blitt lagt inn som nettopp det. Når det er sagt så er de vanlige bilene på veien rimelig troverdige der de forbanna tuter og febrilsk svinger seg unna dine forsøk på å børste lakken deres. For å unngå å bli en reprise må du følge godt med, og blunker du har du krasja før du åpner øynene igjen. Uansett hvor mye Ola Krasjdokke forsøker å vri seg unna har du en fæl tendens til å møte frontruta hans, og her kommer litt taktikk inn i bildet. Tør du gasse opp bakken for å skaffe fart nok til å fly over toppen slik at du samler litt ekstra boost? Eller skal du ta det rolig for å unngå å krasje. Kolliderer du taper du nemlig en del tid sammen med en liten slump boost. Det er likevel ingen krise, siden du starter med en frisk og fin bil igjen så fort gjensynet med forrige krasj er over.
Grei grafikk
Grafisk sett inneholder spillet akkurat de tingene vi kan forvente fra flinke, men akk så kjedelige utviklere. Det er mil på mil og atter noen mil med asfalt, men nå skinner den i hvert fall i sollyset. Skinner gjør også bilene. Du kan se lakken glimre der du slenger deg nedover fjellsidene, og kjører du kjapt bortover med sola i fleisen kan du få noen ubehagelige overraskelser. Musikken er derimot et begredelig kapittel. Man skulle tro at vi kunne forvente mer enn halvelektronisk puppelrock, men det er nok beholdningen i Burnout 2. Det skal sies at lydbildet tar seg opp et par hakk når boosten kicker inn, men langt ifra nok til å kalle den tålelig. Et annet irriterende aspekt er mengden med loading i spillet. Det meste må loades, noe som gjør at sekund på sekund med lasting av ditt og datt fører til spontantrimming av fingerneglene.
