Rop om et Assassin’s Creed satt til snikekongenes hjemland, Japan, har runget omtrent siden serien debuterte for om lag 18 år siden. Skipet har omsider seilt østover, og endelig får vi gjøre ninjatriks og dele folk i to med den sylskarpe katanaen.
Selv om vi endelig har fått settingen mange har ønsket seg i årevis, gjør ikke Ubisoft nok for å markere anledningen. Spillet gjør lite helt nytt og er på nesten alle måter et veldig typisk Assassin’s Creed-spill. På godt og vondt.
Mitt kongerike for en kimono
Vi er i Japan på slutten av 1500-tallet. Landet har lenge vært preget av borgerkriger og intern uro. Japans svar på Harald Hårfagre, Oda Nobunaga, peiser på for å forene landet – med blodig makt om nødvendig.
Spillet starter med Nobunagas invasjon av Iga-provinsen, hjemstedet til en av spillets hovedkarakterer, Fujibayashi Naoe. Det ender blodig, og Naoe setter i vei for å hevne seg på de som er skyld i drapet på faren hennes. Hevntokten tar henne land og strand rund, og i kjent Assassin’s Creed-stil viser det seg at ikke alt er slik det ser ut til å begynne med.
Man kastes ut i et digert komplott som stikker mye dypere enn noen krigsherres ønske om å lede et forent land. Vi serveres igjen en fortelling om tap, makt og hevn. Det er mange fellestrekk til hvordan historien utvikler seg i for eksempel Assassin’s Creed: Odyssey her. Det er spill og dobbeltspill hele tiden, dolker i ryggen, og så mange vendinger som vendes at det er lett å bli matt.
Historien er for så vidt spennende, og er presentert på en måte som engasjerer og gjør at jeg ønsker å se hva som skjer videre. Men i det hele sitter man med en fortelling som forsøker så hardt å være uforutsigbar at den ender med å være det motsatte.
Snikende tiger, brølende drage
Nevnte Naoe er en av spillets to hovedkarakterer. Hun er Fujibayashi-familiens unge, lovende, og har et brennende ønske om å bidra. Hun er en smidig shinobi – eller ninja, som vi sier her på berget – som trives best når hun kan snike seg rundt i skyggene.
Den andre hovedkarakteren heter Yasuke. Han har kommet til Japan som slave av portugisiske prester. Oda Nobunaga får et godt øye til denne høyreiste, bredskuldrede karen og tar han under vingene sine for å trene han opp til å bli en samurai i hæren sin.
En shinobi og en samurai har ganske forskjellige egenskaper og ferdigheter. Naoe er spillets svar på den tradisjonelle snikmorderen. Hun er smidig og laget for å infiltrere fienders hus og hjem usett og hoppe mellom hustak. Hun har balanse som en katt og mange ninjatriks og kastestjerner i ermet. I tillegg har hun en gripekrok som lar henne klatre opp høye pagodaer for å nyte utsikten (les: synkronisere kartet Ubisoft-style).
På den andre siden har Yasuke spenst som en potetsekk, og er direkte klønete med alt som har med parkour å gjøre. Han sliter med å klatre opp på noe som er høyere enn hodehøyde, og har knapt balanse til å bevege seg over bjelker og lignende. Det han mangler i snikeferdigheter tar han imidlertid igjen i rå styrke.
Hvem trenger vel en forsiktig tilnærming når man kan brase gjennom hovedinngangen og denge vakter veggimellom?
Hverken fugl eller fisk
Man står stort sett fritt til å velge hvem av de to man spiller som. Men ikke alle oppdrag er skapt for at spillestilene er like engasjerende i hvert oppdrag.
Noen oppdrag er for eksempel bedre tilrettelagt for sniking enn andre, men det er ikke alltid lett å vite før man setter i gang. Blir man oppdaget og omringet av fiender, er det kjekt å være slåsskjempen Yasuke som både tåler og deler ut juling bedre enn kollegaen.
Det er mest moro å forsøke å snike seg usett gjennom oppdrag som Naoe, synes jeg. Men mange av oppdragene ender i uunngåelig slåsskamp, hvor jeg skulle ønske jeg var Yasuke. Begge figurene føles på en måte litt vingeklippet.
Personlig likte jeg bedre å ha alle verktøy i kassa i én figur som i Odyssey, enn å spalte spillestilene slik de har gjort i Shadows. Ved hjelp av alternativer i innstillingene, kan man gjøre spillet mer snikevennlig, men man kommer ikke utenom repeterende dueller med sjefene på grunn av Ubisofts trang til å bygge dramatikk ved å stadig avbryte spillet med filmatiske mellomsekvenser.
Jeg er ikke enig i avgjørelsen om å gi spillet to så forskjellige hovedkarakterer man kan veksle fritt mellom. Jeg tror det hadde vært bedre å i større grad låse dem til oppdrag mer tilpasset spillestilen deres.
De er imidlertid begge likandes karakterer, og kjemien dem imellom bygger opp en intensitet i fortellingen. Begge har et sterkt indre driv som gir tyngde og engasjement i historien. Det føles viktig å få dem i mål på reisene sine. De større oppdragene der begge karakterene jobber sammen og bidrar på hver sine måter er høydepunkter så langt.
Big in Japan
Spillets verden lever heller ikke helt opp til forventningene. Landskapet bugner av frodighet, og det er vakkert når lyset treffer over de mange åskammene og fjelltoppene. Visst er verdenen stor, men mye av den er dessverre utilgjengelig. Det bratte landskapet er nemlig ofte umulig å traversere på grunn av glatte skråninger og ugjennomtrengelig buskas som langt på vei tvinger deg til å følge stiene gjennom de tette, japanske skoger.
Det gjør at verden føles mye trangere og klaustrofobisk enn kartets størrelse skulle tilsi. Stiene – og omverdenen generelt – er heller ikke fylt med spennende mennesker og ting å oppdage som i noen av de foregående spillene i serien. Byene man kommer til er også i stor grad ganske dølle.
Shadows mangler personligheten til for eksempel Odyssey, som jeg til stadighet har trukket fram i denne anmeldelsen. Til tross for at man har en stor bit av Japan for sine føtter, føles det som om det er mindre å oppdage her enn i gamle Hellas. Kanskje er jeg påvirket av å ha hatt tidspress for å få en anmeldelse ferdig til deadline, og ikke har hatt tid til å lete etter disse tilfeldige møtene, men verdenen føles unektelig tommere denne gangen.
Etter å ha fokusert på hovedoppdragene i rundt 20 timer, måtte jeg begynne å gjøre sideaktiviteter for å tjene ekstra erfaringspoeng for å ha sjans til å fortsette med historien. Selv ikke da fant jeg engasjerende møter med tilfeldige mennesker. I Odyssey ville jeg hele tiden utforske verdenen rundt meg. Å nøste opp i skyggekabalen som hang over meg ble ofte satt på pause til fordel for å utforske en hule, eller hjelpe en stakkar langs veien. Disse situasjonene er det langt færre av i Shadows, og de få jeg har opplevd har kun unntaksvis vært i nærheten av like engasjerende.
Å tvinge spillerne til å «grinde» nivåer for å være sterke nok til å klare historiemodusen er for øvrig en måte å blåse opp lengden av spillet som legger igjen en litt ekkel smak i hvert fall i min munn.
Noe nytt, mye kjent
Videre har de gjort det slik at man ikke lenger kan klatre nær sagt overalt som har vært tilfelle i de senere spillene. I stedet må man bruke entrehaken til Naoe for å komme opp til steder som ligger litt for høyt.
I seg selv er entrehaken en grei mekanikk. Den passer godt inn i ninjafantasien, men jeg synes det er mindre engasjerende enn å kunne klatre friere.
Spillet bjudar også på en lite engasjerende basebygger for de som har lyst til å spille Sims. Her kan man for eksempel etablere funksjoner som en smie ved hjelp av materialer man finner mens man er på farten. Slik kan du oppgradere utstyret ditt om du ikke er fornøyd med det du finner eller får ute i verden.
Man finner nemlig mye utstyr ved å åpne kister og fullføre oppdrag. Jeg innbiller meg dog at det er noe mindre enn i tidligere spill etter at rollespillelementer ble mer framtredende i serien fra og med Origins. Det er bra, for det er jammen ikke mye av utstyret man finner som er noe å spare på.
Kampsystemet bygger fortsatt på de «soulslike»-prinsippene med å blokke og dukke unna angrep og snike inn noen slag når man har en mulighet. Noen fiender varter sågar opp med en serie med slag som må blokkeres på rappen. Mister man takta her er det fort gjort å falle ut av dansen og få seg en på tygga.
Med ujevne mellomrom skifter årstidene i spillet, og hver årstid setter sitt preg på spillet. På sommeren er det mer høyt gress å gjemme seg i, mens snø demper lyden av skrittene dine på vinteren.
Spillet skal også ha trampeklapp for å ha minimalt med Abstergo-tullball. På nærmere 30 timer har det kun vært noen små hint om at man teknisk sett er i en simulering av en forfaders minne. Man nappes ikke ut av den historiske settingen for å tråle et kontor eller et provisorisk laboratorium i en hule som et moderne menneske. Det finnes selvfølgelig noen hint til Animus-programmet rundt omkring på kartet. Disse forklares som «bugs» i programvaren som låser opp ledetråder som driver historien i vår tid framover. Vi blir nok aldri helt kvitt henvisningene til historien som foregår i nåtid, men denne gangen er den i hvert fall langt mindre påtrengende.
Rent teknisk er det lite å klage på. Spillet kjører veldig fint og stabilt, og lastetidene merkes knapt. På 25 til 30 timer har jeg bare opplevd at spillet har fryst et øyeblikk to ganger etter en filmsekvens. Litt grafisk smårusk har det vært, men Ubisoft lover en oppdatering til lansering som skal rette opp i dette.
Konklusjon
Til syvende og sist sitter jeg igjen med følelsen av at Ubisoft har forspilt en anledning når de endelig har bragt Assassin’s Creed til solens rike etter så mange år med bønner fra fansen.
Kanskje var forventningene til et Assassin’s Creed i Japan for store til å leve opp til? Kanskje er det vanskelig å mønstre den helt store begeistringen fordi jeg har spilt denne serien lenge nok til at den har blitt myndig?
Historien engasjerer selv om den blir forutsigbar av å forsøke å være så uforutsigbar. Den er presentert på en måte som gjør det lett å spille videre, og spillet vokser på meg jo mer jeg spiller det.
Jeg skulle dog ønske vi enten hadde én protagonist med ferdighetene til Naoe og Yasuke kombinert, eller oppdrag bedre tilrettelagt for hver av de to karakterene. For hver for seg er ingen av dem helt tilfredsstillende å kontrollere.
Til tross for denne tekstens kritiske tone er ikke Assassin’s Creed Shadows et dårlig spill. Det er ei heller fantastisk. Man serveres alt man forventer, og det som gjør et Assassin’s Creed til et Assassin’s Creed. Det er sniking i skyggene, parkour over hustakene og svalestup ned i strategisk plasserte hauger av høy. Trygt, forutsigbart og velkjent.
Assassin's Creed Shadows slippes til Windows (testet), PlayStation 5 og Xbox Series X/S 20. mars.
