Fremvisning av hestekrefter
Fiendene i spillet oppfører seg vanligvis realistisk, om ikke spesielt intelligente. Du lærer deg raskt hvordan de oppfører seg og hvordan de tenker, men heldigvis blir de aldri et problemaspekt ved spillet. De hopper unna hvis du kaster granater, og gjemmer seg bak gjenstander for å unnvike kuleregnet. Dessverre blir også disse releativt repeterende, og mangelen på unike motstandere blir raskt et problem. Det er synd egentlig, etter som spillet sporter svært pen grafikk. Miljøene er vakre og levende, dog noe kjedelig utformet. Teksturene har et unikt detaljnivå som en nesten skulle tro bare Xbox kunne fremføre, og bruken av ragdoll-fysikk gjør det hele mer levende. Kaster du en granat inn i en gruppe fiender, er det skammelig morsomt å se dem fly avgårde, treffe bakken og lande realistisk. Som tidligere nevnt er mellomsekvensene svært flotte, og mange av dem lever opp til en slik kvalitet vi kjent med hos spillutviklere slik som Blizzard. Seks verdener er noe begrenset, og når spillet gir deg bortimot tyve oppdrag kan det blir gjentakende. Likevel er manglen på de virkelig episke fiendene sørgelig, og selv om det hele er meget pent, burde det vært lagt mer arbeid ned i innhold. Kvalitet over kvantitet? En mellomting hadde vært fint.
Dialogene finnes først og fremst i spillets mellomsekvenser, men sjefen din er ikke sen om å gi deg ordrer når du har lagt ut på oppdragene. Stemmene i spillet er relativt troverdige, men mange overøses av unødvendige klisjéer. Dialogene er kanskje greit fremført, men mye er dårlig skrevet. Lydeffektene i spillet er generelt godt gjennomført, og lever opp til det en forventer, med tilhørende melodier av typisk rom-kaliber. Det er ikke vår tids Mozart, men det fungerer og ligger der og dveler i bakgrunnen. Behagelig. Spillet skuffer dessverre litt på multiplayer-fronten. Da snakker vi om mer enn muligheter, selv om også de er svært begrenset. Du har kun to, mer eller mindre, som er "deathmatch" og "team deathmatch". De krever tvilsomt særlig forklaring, og kan utøves via delskjerm eller ved å linke flere Xbox-er sammen. Sistnevnte er foretrukket, da Brute Force som et spill i tredjeperson kan bli forvirrende i fire små firkanter. Det hjelper heller ikke at ytelsen lider i delskjerm, da spillet tydeligvis har problemer med å dra alt som skjer på en gang. Du kan også spille gjennom hele kampanjen som to eller flere spillere, noe som faktisk er svært underholdende. Dessverre, for eventuelle norske Xbox Live-brukere, støtter ikke spillet Microsofts onlinetjeneste, men pakken tilsier at en kan laste ned nytt innhold.
Konklusjon
Brutalt morsomt er det ikke, men spillet gjør en god jobb som et over-middels actionspill. Det innfrir tvilsomt forventningene mange hadde til tittelen, og spillets lite entusiastiske historie er det som hovedsakelig trekker ned på nytelsen. En kan argumentere med at spill av denne typen kun skal gi deg en tilfredstillende drapsfølelse, men i og for seg er Brute Force et spill som hadde tatt seg best ut med en forståelig og spennende historie. Det kan også bli litt for repetivt når det gjelder grafikk og spillmiljøer, og spesielt når det gjelder oppdragene og hvordan disse utføres. Skyting er bra, og muligheten for spillere til å kunne veksle mellom de fire elitefigurene gjør det hele ubeskrivelig mye morsommere. Men mangelen på intelligent gameplay etterlater et aldri så lite hull i opplevelsen. Helt oppgitt er det likevel ikke, og mye virker direkte lovende for en mulig fremtid. Mange vil finne mye potensiale i Brute Force, og de mindre kresne spillerne vil muligens erklære dette som et nytt Halo. Men hvis utviklerne kan ta inn over seg kritikken, som etter alt å dømme kommer fra et noenlunde unisont pressekorps, burde en eventuell oppfølger kunne bli brutalt mye bedre.
