Skytespillet Halo, som ble lansert tidlig i fjor, har lenge blitt ansett som konsollets mest potente tittel, og har høstet svært positive kritikker fra både presse og spillere. Det er da selvsagt naturlig at Microsoft vil replikere denne suksessen, og Brute Force er en selvfølgelig kandidat med sitt actioninspirerte gameplay, og sin Halo-aktige fremtoning. Men straks en kommer litt under overflaten til Brute Force, oppdager en snart at forskjellene er markante, og at spillet har mye å tilby i sin egen rett. Det legger frem en rekke semi-originale elementer, tilsynelatende frisk grafikk, og lover hemningsløse skyteepisoder. Det kan se ut som en konsoll-konge, men betyr dette at det kan måle seg med Halo? Egentlig ikke.
Romsludder og vås
Det er umulig å ikke ha forventninger til Brute Force, da det lenge har vært et av de mest ventede Xbox-spillene i den siste tiden. En av egenskapene spillet besitter, som absolutt er spillets store trumfkort, er det lag-baserte gameplayet. Tittelen Brute Force refererer til navnet på elitegruppen du mer eller mindre har fullstendig kontroll over gjennom spillets mange oppdrag, en gruppe som består av fire medlemmer. Selv om spillets historie (jeg avstår fristelsen om å sette ordet i hermetegn) begynner kun med hovedfiguren, Tex, stifter du bekjentskap med de andre leiesoldatene etter kort tid. Selve historien i Brute Force er syl-tynn på sitt beste, og selv om det naturligvis oppfattes forskjellig fra person til person, skal det svært mye til for å bli trekt med inn i handlingen. Dere er en spesialgruppe soldater som blir sendt på forskjellige, vanligvis hjerneløse oppdrag, og til tross for spektakulære mellomsekvenser, sitter en for det meste av tiden å lurer på hva som skjer. Du blir servert forskjellige objektiver du må møte i hvert oppdrag, som regel fortalt ved hjelp av to-tre ord, og historiefortellingen er dratt ned av meningsløs prat, og hjelpeløse forsøk på vitenskapelig interessante diskusjoner mellom sjefen og gruppen.
Kan en ikke se forbi Brute Forces elendige historiefortelling, vil du utvilsomt ha et problem med å like spillet. Men for de fleste actionspillere kan dette lett tilgis hvis spillet tilbyr et solid gameplay med interessante funksjoner. Her kommer elitegruppen inn. Hver figur i gruppen har sin unike egenskap, personlighet og utseende. Ikke forvent deg særlig dybde, men de er alle med på å skape en forholdsvis interessant gruppedynamikk. Kvaliteten ligger likevel i deres særegne egenskap, og hver figur åpner på mange måter et eget lille spill. Tex er en typisk, hardbarket leiesoldat, og et tilsynelatende offer for Hollywoods syn på verdens muskelpakkede helter. Han spesialiserer seg på våpen, og hans egenskap er å kunne bruke to våpen på én gang. Brutus, en tilsvarende tøff leiesoldat av reptil-familien, har muligheten til å se varmekilder (slik som potensielle fiender), en funksjon også kjent fra spill slik som Splinter Cell. Hawk, en kvinnelig soldat med en leiemorders egenskaper, kan gjøre seg usynelig, snike seg innpå fiender, og drepe dem med sitt dødelige sverd. Gruppens siste innskudd er Flint, en robot med kvinnelige former, som kan ta i bruk en lekker snikskytter-rifle for å knerte slemmingene på avstand.
