Tiårene etter andre verdenskrig er en spennende periode, ikke minst på grunn av den intense knivingen mellom det kapitalistiske USA og den kommunistiske Sovjetunionen. Enorme ressurser ble mobilisert i konkurransen mellom de to stormaktene og deres allierte, og skal vi tro de selvutnevnte historikerne hos amerikanske Raven Software, gikk noen av dem med til det topphemmelige forskningskomplekset på den avsidesliggende øya Katorga-12. Her forsket kommunistene på stoffet Element 99 – en effektiv, men ustabil energikilde med mangfoldige bruksområder.
Tidlig på femtitallet gikk det imidlertid riktig galt for forskerne, da et av eksperimentene deres slo feil og øya ble fjernet fra verdenskartet. Femti år senere bestemmer amerikanerne seg for å få klarhet i hva som foregikk på øya under den kalde krigen, og sender et team med spesialsoldater østover på informasjonsfiske. Det er selvfølgelig nå helvete bryter løs, og etter en dramatisk flystyrt blir du som eneste overlevende nødt til å utforske øya og avsløre dens makabre hemmeligheter på egen hånd.
Med tiden som våpen
Nå skal det være sagt at du ikke løser disse hemmelighetene ved å leke detektiv. Nei, i Singularity kommer du lengst med en kombinasjon av ulike automatvåpen og en såkalt tidsmanipulator. Dette spesielle verktøyet festes på venstre hånd, og kan pekes på gjenstander og skapninger du vil sende frem eller tilbake i tid. Siden tidsmanipulatoren er et av de hemmelige prosjektene utviklet av kommunistforskerne, er den ikke i din besittelse i det du ankommer øya, men blir raskt en nødvendig del av det voksende arsenalet ditt.
Med selve tiden som våpen har du litt av en fordel når du går i kamp mot monstrene og soldatene på Katorga-12, men visse begrensninger må du likevel forholde deg til. Den største av disse er at du bare kan bruke tidsmanipulatoren på utvalgte objekter. Du kan eksempelvis sende hengelåser frem i tid slik at de ruster i stykker, reparere ødelagt maskineri ved å sende det tilbake i tid, eller skaffe deg selv pusterom ved å fryse tiden når fienden angriper.
Andre morsomme måter å bruke tidsmanipulatoren på, er å gjøre russiske soldater om til rasende mutanter som spiser sine tidligere kamerater, eller forelde fiendenes barrikader slik at krapylene tvinges ut på slagmarka. Tidsmanipulatoren og dens mange bruksområder gir oss en velkommen anledning til å eksperimentere med ulike teknikker, og på denne måten holder kampene i Singularity seg friske for den som synes time etter time med de samme våpnene og angrepsmåtene blir for ensformige.
Det er likevel ingen tvil om at Raven kunne – og burde – gitt tidsmanipulasjon en langt større og viktigere rolle, da Singularity helhetlig er en nokså lineær opplevelse. Kampene gir deg riktignok mer frihet enn de fleste sammenlignbare utgivelser, men når det ikke er snakk om nedslaktning av soldater og monstre, minker antallet fremgangsmåter betraktelig. Enkle, fysikkbaserte gåter kan sjelden løses på mer enn én bestemt måte, og de mørke korridorene utviklerne later til å være glade i, gir lite rom for utforsking av den mystiske øya.
Kjente takter
Tidsmanipulasjon satt til side, er Singularity et erketypisk skytespill i førstepersons synsvinkel. Mange av de sentrale elementene er lånt direkte fra storspill som Half-Life 2 og BioShock; den nervepirrende handlingen drives stort sett fremover av lydopptak du kommer over trutt og ofte, og mange vanskeligheter løses ved hjelp av en funksjon som på uforståelig vis omdanner tidsmanipulatoren til et gravitasjonsvåpen. Advarende skriblerier på veggene og den konstante jakten på energikilden Element 99 vil dessuten vekke minner hos målgruppen.
Andre knep som har blitt lånt for å holde oss klistret til skjermen, er våpen som kan oppgraderes, og spøkelsesaktige figurer som dukker opp for å vise deg hva som har foregått på Katorga-12 i årene før din ankomst. Sammen med overdrevne propagandafilmer fra femtitallet, er disse levningene fra fortiden med på å sette en uhyggelig stemning som minner kraftig om den vi finner i BioShock, men som takket være en helt annen setting likevel presterer å stå på egne bein.
Den store mengden lånte ideer gjør unektelig Singularity til en lite original affære, men det samme kan sies om de fleste titler som lanseres i dag. Å kritisere spillet for å benytte seg av det som har vist seg å fungere utmerket i andre spill blir i alle fall feil, spesielt når sluttresultatet er et av de mest spennende og stemningsrike skytespillene lansert så langt i år. At handlingen kanskje forvirrer mer enn den forklarer kan tilgis, da den med sine mange tvister og tidssprell sørger for et intenst gameplay som jevnlig introduserer spennende våpen og frisk teknologi.
Mørkt og dystert
På den stilistiske fronten har designerne bak Singularity lite å by på av overraskelser og nytenkning. Omgivelsene er blasse og falleferdige, men selv om dette passer godt overens med handlingen, skulle jeg gjerne sett litt mer fantasi og fargebruk. Du vil tross alt oppleve sekvenser hvor du hopper tilbake til perioden da laboratoriene på Katorga-12 var i full drift, men selv når dette skjer, forblir den grafiske stilen så godt som uendret. Om du allerede har fått nok av knust betong og vridd metall i andre skytespill, er Singularity med andre ord ingen etterlengtet oppfrisker.
Det er hovedsakelig panikk, død og fordervelse som står på programmet, og du har alt å tjene på å spre mer av akkurat dette blant fiendene. Som allerede nevnt gir tidsmanipulatoren deg mange spennende drapsmuligheter, men om du heller foretrekker klassiske våpen som pumpehagle og maskingevær, er ikke dette noe spillet straffer deg for. I kjent stil har Raven muliggjort total lemlestelse av lemmer og kroppsdeler, noe den lille sadisten i deg garantert vil sette pris på.
Det er noe eget og herlig uhøytidelig rundt det å løpe rundt i korridorer og lagerrom mens kroppsdelene flyr rundt deg i det du besvarer fiendtlig ild med en kombinasjon av kuler og tidsmanipulerende angrep. Selv på hardeste vanskelighetsgrad tåler du flere skudd før du går i bakken, noe som gjør tankeløs storming til en effektiv taktikk om det er blodbad du er ute etter.
Monstre mot soldater
I tillegg til den fengslende enspillerdelen, kommer Singularity med en kraftig begrenset flerspillerdel som består av to enkle, lagbaserte spillmodi. Her velger du om du vil spille som monster eller soldat – begge sider har en håndfull spillerklasser som lar deg utnytte forskjellige ferdigheter. Å prøve seg som mutert edderkopp eller syregulpende zombie er veldig morsomt, men gleden begrenses kraftig av mangel på muligheter som i dag blir tatt for gitt i online skytespill.
Et par-tre timers moro er det likevel å hente i kamper hvor du og dine allierte kjemper for å knerte så mange motstandere som overhodet mulig, eller gjør en innsats for å holde på bestemte områder over lengst mulig tid. Men når alt kommer til alt er ikke flerspilleren omfattende nok til å kunne opparbeide noen stor tilhengerskare, men fungerer greit som et avbrekk fra den overlegne enspillerdelen.
Konklusjon
Med sin sterkt historiedrevne enspillerdel, er Singularity et godt – om tidvis noe forvirrende – skytespill. Den velfungerende kombinasjonen av tradisjonelle våpen og tidsmanipulerende angrep gjør kampene mot monstre og kommunister spesielt underholdende, da man hele tiden har frihet til å takle skuddvekslinger på den måten man selv ønsker. Raven har imidlertid ikke vært villige til å bevege seg vekk fra sjangerens normer, noe som er synd, ettersom mer fantasirik bruk av tidsmanipulatoren kunne gjort Singularity til en langt mer unik opplevelse. Til tross for mye uutnyttet potensial, er Singularity grunnet sitt actionpakkede gameplay, gysende stemning og skarpe grafikk absolutt verdt å få med seg.
Singularity er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
