Merchandise is a lot like a wedding ring
I tillegg til at Eddie er en racer med øksa viser det seg at han også er en habil taktiker og strateg. I Brutal Legend er det ikke borger og brakker som er nøkkelen til suksess, slik som i de fleste andre strategispill.
Siden det later til at musikk er makt i dette universet er det bare logisk at det viktigste når slag skal utkjempes først og fremst er å sette opp et heidundrendes rockeshow. Bare da vil de mange rockeelskende miniåndene hjelpe Eddie og gjengen, i stedet for fienden. Slike åndelige tilhengere er valutaen i denne delen av spillet, uten en solid fanbase er forsterkninger underveis i slagene utelukket.
Boder som selger t-skjorter og annet fanmateriale er derfor avgjørende for opprørets suksess i kampen mot demonhærene. Desto flere boder desto flere fans, og flere og bedre soldater. Dermed blir ofte kampen om bodene avgjørende for slaget.
Eddie deltar selv i slagene, men det er opp til spilleren hvor aktiv man vil være i selve kampen. Av ordre Eddie kan gi så er det de vanlige: ”bli”, ”angrip”, ”gå til punktet jeg har merket”, og ”følg etter” som er gjelder.
Everything in that general direction must die!
Strategidelen er overraskende dyp, men ikke akkurat perfekt realisert. Problemene man støter på er de begrensningene konsollstrateger er vant til: Det er ikke alltid lett å velge ut og gi ordre til spesifikke enheter, i tillegg til at det kan være krøkkete å få hærer til å flytte seg nøyaktig hvor man vil.
Men som man sier, øvelse gjør mester. Spesielt når Eddie etterhvert kan fly rundt omkring over slagmarken i høy hastighet er det ganske greit å holde oversikten. Men jeg kan ikke la være å lure hvordan det hele hadde utartet seg hvis det var en mus jeg hadde i hånden, i stedet for en håndkontroll.
Likevel føltes aldri strategidelen av spillet unødvendig eller overflødig på noen måte. I det store og hele tjener Brutal Legend på å bytte mellom de to elementene. På denne måten unnslipper spillet ensformighetens klør med god margin.
Underholdende utforskning
Men hva er det du gjør når du ikke slakter hele hærer for fote? Jo, du utforsker. Brutal Legends verden er helt åpen. Så fort de spillmessige støttehjulene fjernes kan mer eller mindre hele verdenen utforskes, og det er en god ting, så mye stilig det er å se her.
Kunstnerne som har jobbet med dette spillet har kost seg stort, sjelden har jeg sett så mange grensesprengende kreative spillområder. Variasjonen er nærmest overveldende, likevel er det nesten terapeutisk å cruise rundt i Eddies Deuce – som er doningen han setter sammen tidlig i spillet – mens man opplever alt fra dystre sumper til mystiske jungler og åpne sletter som flerrer i skremmende tordenvær.
Gulrøtter i mosen
Det er likevel ting av nytte å oppdage også. Overalt finnes det skjulte stener med gitarsoloer nedfelt i tabulatur og opplåsbare sanger til bilradioen som bare kan gjenoppdages ved å spille den rette gitarsoloen. I tillegg har Brutal Legend en hel haug sideoppdrag som kommer i tillegg til hoveddelen av spillet.
Blant annet lar et oppdrag deg lage en såkalt mosh pit for å holde beilere borte fra en stakkars som desperat trenger en alenesamtale med en av groupiene i leiren; og et annet innebærer å frakte øl til stranda før den blir varm.
Men de fleste av oppdragene går enten ut på å bare drepe fiender, eller å kjøre kappløp med et usannsynlig stygt utyske som ser ut til å hate Eddie.
Dermed er disse sidesprangene ikke særlig varierte, dessverre. Heldigvis er ikke oppdragene obligatoriske på noen måte, det er fint mulig å frese gjennom hoveddelen av spillet uten å ofre disse en tanke. Når det er sagt vil du da bli ferdig svært kjapt, Brutal Legend er et av de kortere sandkassespillene jeg har vært borti. Sideoppdragene gir derfor spillet litt mer kjøtt på bena.
Mye å bruke grunkene på
En annet element som tilsier at du ikke bør rase gjennom spillet er at ved å utføre oppdrag, oppdage nye steder og gjøre halsbrekkende stunts blir man tildelt tributtpoeng fra metalgudene. Disse poengene kan brukes til å oppgradere Eddies egne kampegenskaper i tillegg til The Deuce med både maskingevær, rakettkastere, ekstra nitrobooster og diverse oppgraderinger av karosseri og motor.
Hver eneste oppgradering har en visuell innvirkning på bilen, og det tar ikke mange oppgraderinger før man suser rundt i et ekte fartsmonster.
Ikke så veldig heavy heavy metal
Det lisensierte lydbildet fortjener også å bli nevnt. Først av alt, mye musikken er ikke av typen ungdom i dag vil betegne som ”heavy”.
Svært få av sangene inneholder skriking og ville gitarriff. Heavy metal, som er sjangeren spillet er dedikert til, oppstod en gang på 70-tallet, og er ikke så tungt som navnet kanskje skulle tilsi.
I spillet får man servert mye musikk som nesten kan betegnes mer som klassisk rock, blant annet Motorhead, Judas Priest og Black Sabbath. Det finnes også mer moderne og tung musikk, blant annet norske Dimmu Borgir, men hoveddelen av sangutvalget hører til det glade 70- og tidlig 80-talls heavy metal-sjanger.
Utvikleren har gjort en god jobb i å lage en liste som både er representativ for sjangeren og som vil være i stand til å endre folks oppfatning av denne typen musikk til det bedre.
Det eneste jeg har å utsette er at denne herlige musikken bare er tilgjengelig bak rattet på The Deuce. Det var ikke rent sjelden jeg ble sittende i bilen i et par minutter bare for å høre en sang ferdig, eller for å høre en rå gitarsolo.
Konklusjon
Brutal Legend er bunnsolid gjennomført, og svært underholdende. Historien spesielt vil finne veien inn til hjernebarken din, og tiden du bruker med Eddie og hans noe sære gjeng vil være tid du ikke vil angre på. Sjelden har jeg brutt ut i latter så ofte i et spill.
Spillet klarer å fusjonere to forskjellige sjangere på en god måte, og tjener på dette, selv om ingen av delene er revolusjonerende hver for seg. Verdenen Eddie er kastet inn i er både vakker og skremmende i like store doser, og det er mye å oppdage for en metalfrelst spiller. Brutal Legends fortelling er ikke den lengste i spillhistorien, men sideoppdrag og flerspillerdel gir legenden betraktelig større levetid.
Med andre ord, Tim Schafer og gjengen har gjort det igjen.
