Eddie Riggs er den beste roadien i verden. Han kan bygge ethvert sett og fikse enhver gitar, og det uten at du merker det. Før du aner at han har vært der er han borte.
Isn’t killing nuns bad luck?
Kort sagt er Eddie metalsjangerens svar på MacGyver. Dessverre er denne reneste og råeste av musikksjangre mer eller mindre død i Riggs verden, og han har etter hvert blitt tvunget til å tilby sine tjenester til en gjeng utakknemlige spjælinger som ikke akkurat kan sies å være tro mot sine forfedres rockeskikker.
Før man rekker å si så mye som "pass på!" ligger Eddie skadet på scenen etter å ha reddet en av spjælingene fra et høyt fall, og deretter fått halve settet over seg. En dråpe av Eddies blod drypper på roadiens magiske beltespenne og plutselig befinner den selvoppofrende metalelskeren seg i en egen metal-alder. Han oppdager til sin skrekk og gru at her har demoner bedrevet frihetsberøvelse av verste sort mot verdenes menneskelige innbyggere. Slaveri er ikke kult, å fjerne all metalmusikk er enda verre.
Fersk i gamet som både frihetsforkjemper og kjemper generelt oppdager Eddie kjapt at han har et naturlig talent for øksebruk. Sammen med et utvalg eksentriske og bisarre personligheter går Eddie kjapt igang med å oppruste til fullt opprør mot de demoniske overmaktene, med mål om å frigjøre menneskeheten og bringe tilbake musikken til folket.
Med på laget har Eddie en rekke karakterer, som gjennom upåklagelig stemmeskuespill, svært imponerende ansiktsanimasjoner og et svært godt skrevet manus etter hvert føles som ordentlige personer. Man bryr seg rett og slett. Søsknene Lars og Lita og gothbaben Ophelia, som til sammen danner ledelsen i opprøret bidrar alle til at Brutal Legends plott spiller på de fleste strenger, og ikke bare de humoristiske.
Selv om du sannsynligvis vil bryte ut i høylytt latter med jevne mellomrom har historien både dramatiske vendinger og rørende, nesten romantiske øyeblikk.
What are you supposed to do with a bunch of kids who just bang their heads all day?
Underveis i spillet treffer man på et rikt utvalg av andre hysteriske karaktertyper, som de lite artikulerte headbangerne hvis spesialitet er akkurat det du tror: De denger hodet i ting. Flammebaronene fremstår som en gruppe skinnkledde, motorsykkelkjørende Village People-kloner og er akkurat like latterlige som det høres ut.
Haha!
Og slik fortsetter det. Samtlige typer i spillet har et eller annet underfundig morsomt ved seg, om det er kommentarene de lirer fra seg eller bare hvordan de ser ut, regn med å knise ukontrollert ved flere anledninger.
Brutal Legend er nemlig det morsomste spillet jeg har vært borti på lenge; jeg satt med et konstant smil gjennom omtrent hele spillet. Vitsene Eddie og hans kompanjonger har i ermet er for det meste latterinduserende, og legendariske Tim Schafer, som står for manuset i Brutal Legend, treffer innertier med de fleste vitsene.
Kort sagt kan man si at spillets fortelling for det meste er godlynnet og morsomm, men karakterene, med Eddie som den suverene stjernen, er også i stand til å bære en storslagen og dramatisk historie, og det med glans.
Men hvordan fungerer det hele som spill? For de uinnvidde kan jeg opplyse at Brutal Legend er både et slåssespill av samme type som God of War og Ninja Gaiden, i tillegg til at det er et sanntidsstrategispill, ikke helt ulikt de Nintendo-eksklusive Battalion Wars-spillene.
Dismemberment and beheading when necessary for the plot, historical accuracy, or to look awesome.
Actiondelen er både intens og givende, selv om Eddie i hovedsak bare har to angrep. Gitaren trer inn som langdistansevåpen, og brukes til å gi fiendekjøttet en lett grillings før den ordentlige øksa deler det i biter. Kampsystemet er underholdende, men jeg er glad spillet aldri blir like krevende som de overnevnte spillene, da Eddie på langt nær er like smidig og kjapp som Kratos og ninjaene. Litt flere komboer og en ordentlig kollbøtte-knapp hadde ikke skadet, men det er underholdende å slakte fiender i Brutal Legend, og det er det viktigste.
