Første episode av Batman – The Telltale Series ble sluppet i august i år. Dette er en oppsummering og en endelig vurdering av hvordan sesongen har utviklet seg og vil derfor inneholde noen små avsløringer fra handlingen. Hopp derfor rett til konklusjonen om du ønsker å starte spillet med blanke ark.
Dataspill med superhelter i hovedrollen har en mildt sagt trøblete historie. De eneste virkelig hederlige unntakene har vært Rocksteadys Arkham-serie, Injustice, enkelte Spider-Man-spill og Capcoms Marvel-møljeslagsmål. Mye av grunnen er at slike lisensspill har vært heller stemoderlig behandlet av utgiverne for å melke franchisene i forbindelse med filmutgivelser og lignende. Dessuten har ingen spillutviklere klart å tenke ut en bedre spillmekanikk for superheltspill enn det å slå folk i fjeset.
De som leser tegneserier vet derimot at det ikke er slåssingen som er det mest interessante ved superhelter. Frank Millers Dark Knight, Jeph Loeb og Tim Sales Superman for All Seasons, Mark Waid og Alex Ross’ Kingdom Come – for ikke å snakke om Alan Moores Watchmen og Swamp Thing – er spennende historier fordi de dekonstruerer selve superheltsjangeren og utforsker grunnleggende, menneskelige problemstillinger. Dette kan man ikke gjøre på en troverdig måte i et spill som er bygget opp rundt det å slå folk til de faller om og forsvinner på mystisk vis når du forlater brettet.
I Telltales verden kan du derimot foreta valg. Du har en viss innflytelse på hvordan spillet utvikler seg: dine handlinger påvirker dine omgivelser og hvordan omverdenen forholder seg til deg. Det er dette superheltserier egentlig handler om, noe Telltale har utnyttet til fulle i sin episodiske Batman-fortelling. Dette resulterer i et knallgodt spill – men det kommer også med en hel del problematiske aspekter.
Hellige datatrøbbel, Batman!
Det begynte temmelig dårlig for oss, i hvert fall. Gamer.nos første gjennomspilling av det første kapittelet, Realm of Shadows, ble forsøkt på en solid spill-PC som overgikk spillets krav til spesifikasjoner, men både oppløsningen og bildefrekvensen var så dårlig at snaue 20 minutter ut i spillet var det umulig å spille videre – selv på laveste oppløsning og med anti-aliasing slått av. De første dagene etter at spillet kom ut var det mange som rapporterte om lignende opplevelser, og til slutt grep Telltale selv inn med en oppdatering som angivelig skulle rette opp i problemene. Vi sier angivelig, for innen da hadde vi allerede byttet til PlayStation 4-versjonen i stedet.
Ikke at det hjalp så fryktelig mye; det tok ofte en uke eller to før Telltale klarte å reparere alt som var galt med den til enhver tid nyeste episoden. Dette hadde riktignok en utilsiktet, praktisk konsekvens: hvis du gjorde et valg som du umiddelbart angret på, var sjansen stor for at hele spillet krasjet få sekunder senere, slik at du kunne prøve et annet alternativ i stedet.
Hvis du derimot ville gi utviklerne litt ekstra tid til å rydde opp i rotet sitt, åpenbarte det seg etter hvert et virkelig godt og engasjerende spill. Batman – The Telltale Series har nemlig en av de beste superhelthistoriene på mange år.
Skurke-Wayne og voldsnissene
Handlingen er så som så. Bruce Wayne er fremdeles i sine formative år som Batman, men får konkurranse av en ny gruppe vigilanter – Children of Arkham. De tar i bruk ekstreme virkemidler for å bekjempe korrupsjon og maktmisbruk og snart havner også milliardærarving Bruce Wayne i deres søkelys. Det viser seg nemlig at Thomas Wayne – Bruces far – samarbeidet med mafiaen, og at dette var grunnen til at foreldrene ble skutt den skjebnesvangre natten i Crime Alley. Children of Arkham har utviklet en gift som gjør alle smittede ekstremt aggressive og voldelige og truer med å smitte alle byens innbyggere.
Telltale har gjort veldig mye riktig – og enkelte ting veldig, veldig feil – med denne historien. For det første er det smart gjort å lage helt nye skurker som Batman kan bryne seg på, da står de nemlig mye friere til å fortelle de historiene de selv ønsker. Children of Arkham er ikke særlig interessante i begynnelsen, men mot slutten faller alt på plass. Underveis viser det seg også at Telltale overhodet ikke er redde for å ta seg til tider ganske store friheter med etablerte figurer, noe som kler formatet svært godt. Mens de første episodene fremstod som temmelig forutsigbare, får man en genuin følelse av at utfallet slettes ikke er gitt når man nærmer seg slutten.
Det beste er Bruce Waynes personlige reise. De første episodene var ubehagelig tro mot den klassiske Batman-kanonen, noe som gjorde at valgene aldri føltes særlig interessante. Man handlet tross alt bare slik man har lært seg å forvente at Batman og Bruce Wayne skal gjøre. Men ved å bryte med den (vanligvis) etablerte sannheten om at Wayne-familien alltid har vært byens velgjørere, åpner det for muligheter til å stille de store spørsmålene om Bruce Wayne og Batman: nå når han ikke lenger er bundet av et nedarvet, moralsk imperativ eller tyngden av et etternavn med positive konnotasjoner – hvem er det nå han selv ønsker å være? Hva vil han bruke formuen og egenskapene sine til?
Så får det heller være enn at Children of Arkhams bebudede terrorangrep – som potensielt vil gjøre alle byens innbyggere til rabiate voldsnisser – ikke henger på greip i det hele tatt. Denne delen av historien har få andre praktiske begrunnelser enn at det liksom bare er slikt superskurker liker å gjøre.
Imponerende kjemi
Stemmeskuespillerne holder høyt nivå. Små nyanser, som tonefall, kunstpauser og nøling, gjør at figurene fremstår som troverdige, komplekse mennesker med virkelige drømmer og bekymringer. Særlig Troy Baker (Batman/Bruce Wayne) og Laura Bailey (Catwoman/Selina Kyle) har en imponerende kjemi seg imellom.
Den eneste som har absolutt null troverdighet er skuespiller Antony Ingruber i birollen som Jokeren. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne ham med Mark Hamill (som tross alt har rukket å forme figuren til sin egen gjennom uforglemmelige prestasjoner både i tegnefilmer og Rocksteadys Arkham-spillserie, men den korte sekvensen hvor Bruce Wayne midlertidig tvangsinnlegges på Arkham mister all sin potensielle tyngde fordi Ingruber aldri får taket på figuren sin. En ting er at prestasjonen hans føles karikert og uforløst, men mye skyldes også at Jokerens tilstedeværelse føles presset inn bare for å appellere til kjernefansen.
Nå er riktignok Jokeren en bifigur i dette spillet, men dersom Telltale lager flere sesonger og velger å fokusere mer på Batmans mer etablerte fiendegalleri, må de gi ham et langt bedre manuskript å jobbe med.
Batman – The Telltale Series har forresten også et bunnsolid lydspor. De ulike temaene matcher figurene og stedene svært godt og er med på å skape et troverdig og engasjerende univers.
Legg fra deg kontrolleren
Telltale har sin egen måte å lage spill på. Spillet består i hovedsak av lengre quick time-sekvenser, brutt opp av dialoger hvor det du sier påvirker hvordan omgivelsene dine behandler deg. Innimellom må detektiven Batman gjennomsøke åsteder for å finne bevismaterialer nok til å gjenskape handlingsforløp, slik at historiene kan nøstes opp. Alt dette fungerer helt greit; quick time-sekvensene føles som regel naturlige og intuitive, mens dialogene er tidvis virkelig interessante.
Alle valg er riktignok ikke like viktige. Samtalene fortsetter på omtrent samme vis, uansett hva du sier. Innimellom kan valgene dine derimot få større konsekvenser, noe som understrekes av en gul boks som påpeker at «dette var skikkelig viktig – dette vil personen du snakker med huske». Dette grepet virker derimot litt mot sin hensikt; hvis bare rundt hvert tiende valg egentlig spiller noen særlig rolle – hvorfor skal du da bry deg om alle de andre valgene du gjør? Der og da er det medrivende nok, men å stadig bli påminnet om at alt det andre du gjør ikke har noe å si, gjør at spillopplevelsen som helhet mister betydning. Et mye bedre alternativ hadde vært å aldri få den påminnelsen om hva som er viktig i det hele tatt – det ville gjort Batman – The Telltale Series til et mye mer intenst og engasjerende spill. Da ville det også blitt mer fristende å spille det på nytt igjen, for å se hva som ga det ene eller det andre resultatet.
Batman er kanskje verdens beste detektiv, men det skulle man ikke tro her. Mye av detektivarbeidet består av å lese notater han selv har skrevet, eller å koble rett mordvåpen med riktig offer. Sistnevnte situasjoner foregår alltid på et svært begrenset område, noe som gjør at alle mysterier lar seg løse hvis man bare trykker på nok knapper. Ofte er disse mysteriene så åpenbare at det kan gjøre fysisk vondt å vente på at Batman selv skal resonnere seg frem til sammenhengen.
På ett felt utmerker derimot Batman seg virkelig. Han er som kjent en topptrent slåsskjempe som behersker et utall kampteknikker, og kan derfor hamle opp med de fleste motstandere. Faktisk spiller det ofte ingen rolle hva du trykker på i disse quick time-sekvensene, Batman klarer brasene uansett. Som regel kan du bare legge fra deg kontrolleren og nyte den tegneserie-aktige grafikken i stedet.
Konklusjon
Batman – The Telltale Series er et godt spill med en av de beste Batman-historiene på lenge. Telltale tar store sjanser med Batman-universet, noe som gjør spillet til en engasjerende og spennende opplevelse. I begynnelsen kan det føles som om man kun fyller en forhåndsbestemt rolle, men etter hvert blir det åpenbart at det faktisk er mye som står på spill for Bruce Wayne. Telltales nå etter hvert så etablerte måte å lage eventyrspill på passer perfekt for det grumsete, moralske landskapet en figur som Batman/Bruce Wayne beveger seg i og de fleste stemmeskuespillerne leverer av høy kvalitet.
Grafikk og musikk matcher tonen i spillet perfekt og at slåssingen gjøres gjennom quick time-sekvenser fungerer helt utmerket – men det hadde kanskje vært enda mer engasjerende dersom det faktisk spilte en rolle hva slags knapper man trykket på. Detektivarbeidet er heller ikke videre imponerende, men det gir i det minste spillet en annen rytme fra tid til annen.
Telltale har fremdeles ikke lært seg hvordan de skal lage spill som ikke bryter sammen den første uken etter lansering. Nå er det de færreste spill som slippes uten litt smårusk som må fikses gjennom oppdateringer, men Batman – The Telltale Series har vært oppsiktsvekkende ustabilt, særlig på PC.
Dette er et spill man kan bli glad i. Jo visst er det en bråte med ting som skurrer, men vi kan tilgi det likevel. Telltale har nemlig laget et fokusert og til dels utfordrende spill om hva som skjer når du tar et menneskes livsløgn fra det, et spill som drøfter hvordan våre egne og andres valg gjør oss til dem vi er.
Det er slike ting som gjør at vi fremdeles lar oss fascinere av superhelter.
Dessuten får vi også slå slemminger i fjeset.
Batman – The Telltale Series er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One, PlayStation 3, Xbox 360, Windows, Mac, iOS og Android.
