Litt utenom det vanlige
Istedenfor å fokusere på massive slag med alskens kjøretøy og titalls med spillere, begrenses flerspillerdelen til bare fire spillere. Spillet bygger videre på enspillerdelen og gir hver enkelt spiller kommando over et eller to lag. Slagmarken føles dermed sjelden stille og tom. Hver bane gir et enkelt oppdrag/mål til det ene laget som det andre må forsvare. Det finnes med andre ord ingen vanlig deathmatch-modus å hoppe inn i her. Om du dør, kan du bytte til en annen spiller på laget du kommanderer. Om hele laget dør, har du et gitt antall forsterkninger å kalle inn.
Mens det alltid er hyggelig at utviklere tør å prøve seg på noe nytt, blir den oppdrags-baserte spillmodusen dessverre raskt litt ensformig og kommer aldri helt på høyde med for eksempel Call of Duty når det gjelder underholdningsverdi. Når det er sagt, er det deilig med litt variasjon fra de raskere spillene. Xbox-versjonen kommer selvfølgelig med split-screen og støtte for Xbox Live.
Grafisk sett er ikke Brothers in Arms helt på høyde med det beste innen sjangeren - rent teknisk. Teksturer er ofte uklare og ansiktsuttrykkene til soldatene blir til tider for anonyme. Når det er sagt, er den visuelle stilen intet annet enn praktfull. Her får en skikkelig inntrykk av at krig er røft og skittent. Rett bruk av farger og lyseffekter er med på å framheve stemningen. Brothers in Arms er faktisk blodigere enn de fleste andre spill basert på andre verdenskrig, og du vil både støtt og stadig komme over lik med avrevne armer og ben. Det blir riktignok ingen Soldier of Fortune 2-fakter her.
Takket være et intelligent brettdesign inneholder de fleste steder muligheter for å flankere fienden, uten at det føles for opplagt. Trær og busker er troverdige og små detaljer som fugler ute på engene gir liv til omgivelsene. Til tross for de anonyme ansiktsuttrykkene, er resten av karaktérene flott gjennomført. PC-versjonen kommer naturligvis med mulighet for høyere oppløsning, men begge versjoner ser pene ut på sine systemer.
Hva lyden angår, har jeg allerede nevnt at det knapt er noe bakgrunnsmusikk å finne i Brothers in Arms for å gi spilleren følelsen av å faktisk være i krigssonen, og ikke i en film. Det virker også, takket være solide lydeffekter. Alt fra skuddene som fyker rundt øra til lyden av rullende panservogner i det fjerne - du har hørt disse klisjéene før. De fleste krigsspill fikser dette og Brothers in Arms er ikke noe unntak. Om jeg skal være litt kritisk, var det enkelte steder jeg følte det rett og slett manglet noen lydeffekter. Dette problemet dukker heldigvis ikke opp for ofte.
Konklusjon
Brothers in Arms fanger følelsen av å være fanget inne i krigens vrede som ingen andre spill tidligere har klart. Spillet kunne fort endet opp som hvilken som helst førstepersonsskyter, men takket være den engasjerende (og enkle, vel å merke) lagstyringen, unngår Brothers in Arms dette. Den taktiske delen gir ikke bare en helt ny dimensjon til spillet, men oppmuntrer også til å spille gjennom på ny for å eksperimentere med nye framgangsmåter. Mens det ikke ble utnyttet til det fulle, får karaktérene både personlighet og dybde, noe en sjelden ser i et spill av denne typen. Brothers in Arms er det beste spillet basert på andre verdenskrig - litt utenom det vanlige, men så har det heller aldri skadet noen å prøve noe nytt.