Den luftbårne sersjant Matt Baker er tilbake, tre år etter Brothers in Arms: Earned in Blood. Denne gangen er det strid i Nederland det skal handle om. Vi følger Baker og hans menn i selveste Operation Market Garden. En alliert operasjon som startet lovende, men etter hvert utviklet seg til å bli Nazistenes siste store triumf under andre verdenskrig. Det at slaget er tapt før du har startet forhindrer deg imidlertid ikke å vinne de gatekamper som vinnes kan.

Stillingskrig

Premissene er relativt enkle i Brothers in Arms: Hell's Highway. Som Baker er du sjefen, enten for ett eller to geværlag. Målet er stort sett konstant, kjempe seg forbi skyteglade og treffsikre tyskere. For å klare dette må du bruke innsiden av hodet, dette er tross alt et lagbasert taktisk skytespill. Som befal må du hele tiden tenke på hvor dine styrker gjør mest nytte av seg. Hvis en fiende befinner seg bak en murvegg rett foran seg bør du for eksempel sette troppen din til å gi dekningsild mot fienden, mens du sniker deg rundt på kanten. Da blir tyskerne et lett mål for dine flyveglade kuler.

I Hell’s Highway kan du ha opptil to lag under din kommando. Her finner vi blant annet vanlige geværlag, MG-lag og bazooka-lag. Alle har ulike bruksområder, og du må få hvert lag inn i unike posisjoner for at de skal fungere optimalt. MG-en kan gi dekningsild mot eksempelvis et klokketårn fra ganske lang avstand, men bazooka-laget må du manøvrere langt nærmere for å kunne sprenge tårnet i filler. Denne sprengkraften er for øvrig veldig kjærkommen i flere kampscenarioer, og det er ikke til å stikke under stol at actionverdien er svært høy.

Kommandogivningen er enkel og effektiv. Du kan be dine lag følge etter deg, beordre dem til ulike posisjoner, gi dekningsild eller overfalle fiender. Overfall blir mulig om du klarer å snike laget nærme fienden, slik at man kan kaste granater og fyre med det man har av våpen. På PC er kontrollmulighetene veldig gode og responsive, det er en lek å beordre dine menn rundt, bytte våpen og ta dekning. På Xbox 360 er det hele noe mer omstendelig, og det er faktisk lettere å sende folk feil i kampens hete på konsoll.

Den kunstige intelligensen er som regel såpass god at lagene selv klarer å finne bra dekke ute på slagmarken, men innimellom hender det dessverre at en tosk finner ut at det er lurt å gjemme seg på gal side av dekningsobjektet – noe som fører til den sikre død. Fiendens kunstige intelligens virker mer kalkulerende og oppmerksom enn tidligere, og på høyere vanskelighetsgrader kan de gi deg mengder av hodebry med sin avansering og posisjonsskifte.

Kartleser

Hvis du noen gang skulle miste oversikten over slagmarken er det taktiske kartet svært kjærkomment. Det gir deg øyeblikkelig en god oversikt over området rundt din egen posisjon, samt fiendens oppholdssteder. Her kan du også lese etterretningsrapporter som gir en litt dypere forståelse av konflikten. Gearbox vil nemlig at spillet skal være så historisk korrekt som mulig, og det lykkes man i stor grad med. Her er nemlig alt fra våpen til slagmarker autentiske.

Det at spillet i sin grunnoppbygning handler om dekning, ild og bruk av flanker setter visse krav til brettene. I tidligere spill har ikke disse vært så varierte og spennende som de burde vært. Hell's Highway er svært variert når det gjelder interessante miljøer og brett som gir unike utfordringer. Muligheten til å velge alternative ruter er også godt implementert, men det er fortsatt slik at man savner enda mer boltringsplass – for på mange av brettene ser man åpninger som burde vært tilgjengelig for ferdsel.

Kampene i Hell's Highway er tidvis svært voldsomme, da er det godt å kunne gjemme seg. Spillet skiller mellom aktiv og passiv dekning. Hvis du bare står på huk bak en stein risikerer du like fullt å bli truffet av skudd rett forfra. Du må nemlig trykke på knappen for dekning, slik at Baker klistrer seg helt inntil vegger og andre objekter, for at du skal være helt beskyttet for fienden. Da blir ildgivningsprosessen noe mer komplisert, men det er en pris som er verdt å betale i kaotiske situasjoner. Variasjonen mellom førsteperson i strid og tredjeperson i dekning fungerer for øvrig svært godt, og gir deg god oversikt over slagmarken i de aller fleste situasjoner.

Det er også slik at en god del av spillmiljøet kan ødelegges. Trevirke kan stort sett skytes i stykker av vanlig geværild, mens litt tyngre dekke blir historie av et skikkelig granattreff. Alt kan imidlertid ikke ødelegges, og det er kanskje like greit. Det hadde ødelagt balansen mellom action og taktikk om du kunne rasert hver eneste mur, hus og kirke i spillet. Jeg synes det viktigste her er at man ikke lenger kan hjemme seg bak en kvist eller to, du må faktisk tenke igjennom hvor du plasserer deg selv og dine medsammensvorne.

Solide våpen

Våpenfølelsen er sentral i skikkelige krigsspill. I Hell's Highway er denne noe variabel. De mindre automatvåpnene og riflene har en god rekyl og låter veldig bra – våpenlydene er i det hele tatt solide her i gården. Når du farter rundt med din MG savnes imidlertid enda litt mer risting og braking ved skuddveksling, og dine korte eskapader med stridsvogn er også litt puslete. Jevnt over er det likevel mye kvalitet å spore her. Våpenutvalget er godt, og stadig skiftende scenarioer tvinger deg til å bruke stort sett hele arsenalet ditt – inkludert kraftige og visuelt slående håndgranater.

Det skal ikke mange skudd til for at du skal ta kvelden i dette spillet, på øverste vanskelighetsgrad er ett treff mer enn nok. Når du er under ild blir skjermen stadig mer rød, og det er et tegn på at du bør komme deg i sikkerhet. Nøler du her er døden sikker, og da farer du tilbake i rakettfart til forrige lagringspunkt.

På samme måte vil gode treff også legge fienden rett i graven. Det være seg med hodeskudd eller presise granatkast. Om du ønsker det kan du oppleve disse i sakte film samtidig som de skjer. Kanskje ikke veldig autentisk, men da får du med deg hver eneste detalj. Hell's Highway er nemlig voldelig, svært voldelig. Her ser du armer og bein bli revet av i sanntid, samt soldater som ligger strødd med innvollene hengende ut av fronten. Dette er ikke noe for sarte sjeler.

Følelser er også viktig i historiefortellingen. Det er ingen hemmelighet at Brothers in Arms-serien er tungt inspirert av den knallgode TV-serien Band of Brothers, og i Hell's Highway blir akkurat det mer tydelige enn noen gang. Selv om enkelte av mellomsekvensene er slik at man gjerne skulle deltatt aktiv selv, gjør de jobben med å involvere og engasjere. Det hjelper også på at man går tilbake til tidligere spill for et enda dypere referansegrunnlag.

Følelsesladet

Det er vanskelig å ikke bli opphengt i din egen og dine medsoldaters skjebner når man forteller en historie så bra og omfattende som i dette spillet. Enkelte av sekvensene er svært sterke, og det på tross av at man ikke har maktet å skape et veldig bredt register av ansiktsuttrykk hos persongalleriet. Hvis dette også hadde vært på plass hadde man risikert sterk tåretrilling over tastaturet – så bra er det faktisk.

Det aller meste i Hell's Highway føles uhyre autentisk, det er ikke minst takket være det visuelle. Detaljrikdommen er enorm, fra interessante miljøer til glimrende kruttrøyk som siver ut av våpenene når det fyres av. Nattkamper med sporlys og eksplosjoner understreker hvor gode lyseffektene er i dette spillet. Jeg tuller ikke, når du deltar i de heftigste kampene er det akkurat som du er der – tilstede på slagmarken.

Enkelte småfeil kommer man ikke unna. Soldater som står i løse lufta er et merkverdig syn, og det er ganske irriterende at lagkompisene dine kan stille seg opp på en måte slik at du blir stående helt fast. Usynlige vegger foran små åpninger er også frustrerende, jeg vil utforske hver eneste kvadratcentimeter – ikke lur meg på denne måten! Disse veggene kan også redde fienden fra å bli pepret med bly i enkelte tilfeller, noe som er en kilde til frustrasjon. På Xbox 360 vil du også kunne oppleve noen sene teksturer ved innlasting, men dette blir raskt glemt når de første skuddene faller.

Når det kommer til lyden er det veldig lite å sutre for i Hell's Highway. Bunnsolid stemmeskuespill bidrar til at de nevnte mellomsekvensene borer seg inn i hjernen din som et dramaturgisk spyd. Når du kjemper blir du nesten overveldet av dialog, knatring fra våpen og smell fra granater. Det hele toppes av flott og bevegende musikk i sekvenser der det passer seg med en liten trall. Skikkelige anlegg ble født for spill som dette, så skru for all del opp volumet.

Hell’s Highways enspillerdel er mer enn nok i seg selv, men du har også muligheten til å dele krigsæren sammen med andre – enten via lokalt nettverk eller over internett. Her deles man opp i to lag som kan kjempe på seks ulike kart. Man kan være opptil 20 spillere som kriger på samme måte som i enspillerdelen. Her må det nemlig samarbeides for at det skal bli suksess, enten du er alliert eller tysker. Det blir spennende å se hvordan dette fungerer når horder av spillkrigere logger seg på de nærmeste ukene – foreløpig er det nemlig særs tynt i rekkene på nett.

Konklusjon

Flere maser om at andre verdenskrig er oppbrukt i spillsammenheng. Brothers in Arms: Hell's Highway viser med stor overbevisning at det ikke er tilfellet. Dette er et episk mesterverk som suger deg inn i en verden av følelser og knalltung action. Jeg har aldri kjempet i en krig, men etter å ha spilt meg igjennom Hell's Highway kan jeg begynne å forstå hvilket helvete det må være. Noen småirriterende feil vil du garantert støte på i denne krigsklassikeren, men det forhindrer ikke at dette er det beste spillet i serien. Gearbox var med andre ord svært kloke ved å ta seg god tid med denne tittelen.

Brothers in Arms: Hell's Highway er utviklet for PC, Xbox 360 og Playstation 3. Anmeldelsen er basert på de to førstenevnte. Konsollversjonene slippes 25. september, mens PC-utgaven er utsatt til 2. oktober.